To the man in a green t-shirt: reply on your insult this morning

To the Australian guy in the green t-shirt I met in Ba Cu street today.

I met you and your buddy this morning. I said "good morning" to you both, as I always do when I meet other foreigners. You answered me: "out spending your husbands money I see!"  I'm sorry to say your rudeness made me speechless. That's why I hope you will see this answer.

First of all, no, today I was not spending my husbands money. I had just gotten my husband a gift for his birthday tomorrow and I spended my own money. Clearly this is not the issue her. The way you disrespected me is. Why would you care who's money I'm spending? I don't know you, and you clearly don't know me.

The question is why do a slightly overweight, elderly man outside his own home country approach a woman that is the mother of three, highly educated, decent wife and on her way to the gym, just to insult her?

Prejudice, envy, ignorance???.

If I would have tried your approach..founded on my observation of men in your age, body type and home country preying on poor local girls and drinking from early morning could be: "So you are out spending money on prostitutes and booze?"  I guess me spending my husbands money doesn't seem so bad......

I'm happy to say I never tried your approach. Where I'm from, we try to show other people respect. We look upon men and women as equal. And if a man/woman chooses to stay home with the children, people would speak nicely of him/her.

I like to think of us spending two years in Vietnam as a good opportunity for my husband to work abroad. At the same time it gives the whole family a wider view of the world. We get to live in a totally different country from Norway, learn about Vietnam/Vietnamise, and also meet other expats that contributes to widen our horizon. At the same time, I had to give up things that made me feel valuable and independent. Earning my own money is certainly one of them. Helping people through my work is another. Just to mention a few.

Being a housewife in a family with three kids, is my work now. - and yes I use my husbands money most of the time. In our (my husband and I) way of thinking, we are in this together. He appreciates my work and my support. He respects me and never takes me or my work for granted.  

Traveling means you go out in the world representing your own country. I always keep that in mind. I have been in your country, Australia. And I'm happy to say you do have some really nice countrymen. The way you represented your country today was a disgrace. And I'm sad to say you are not the only western male who represents the same caveman view upon woman in this town.

I truly pity you. I guess you struggle with some serious issues -trying to put others down. Take a look in the Mirror - clean up your own mess before you start pointing at others. Try to be a better representative for your kind and coutry next time you travel.

Regards, Camilla-the Viqeen

Uten filter







Tiden flyr her nede i annerledesland. Man skulle kanskje tro at man etterhvert, har tross alt bodd her i ett og et halvt år nå, ikke lot seg sjokkere av forskjellenne. Men stadig vekk kommer jeg ut for situasjoner jeg ler godt av (både inni meg og høyt), sjokkerer meg eller forundrer meg.

Her om dagen var jeg på den ukentlige storhandelen på en stor matbutikk i utkanten av byen. Vanligvis er det få kunder, så jeg suller som regel rundt der for meg selv. Denne dagen var det tre godt vokse damer som var ute i samme æren som meg. Tok ikke lang tid før de fikk øye på meg, og kom luskende etter. Først litt på avstand, men uten å prøve å skjule at jeg var dagens underholdningsbidrag på super'n. De blir raskt varme i trøya, og en av dem benytter anledningen til å ta en titt i varevogna mi. Hva handler sånne lange vestlige damer mon tro? Holder varene mine opp for de andre, graver ned blant varene og prater høyt dem i mellom. Alle smiler og nikker til meg. Jeg smiler og handler videre. Hva kan jeg gjøre....de snakker ikke engelsk. Hadde det samme skjedd i Norge ville jeg trodd personen var klin gærn. Men de var ikke det. Bare nysgjerrige og helt uten filter. Når jeg kom til kassen, kom trekløveret seilende igjen. Og som om ikke jeg hadde vært nok underholdning, dro jeg nå opp visa kortet. DET var stas! Ikke så mange her har noen form for betalingskort. I dette landet ligger det nok en del milioner i madrassene rundt omkring (1 mill =400kr). Den modigste dama hadde nesten nesa si oppi pengeboka mi......kunne jo hende jeg hadde noe mer spennende der. Nye store smil, og nok en dag i underholdningsbransjen for min del;-) 

Siden jeg bruker en del tid på trening her nede, treffer jeg på en del i den sammenheng. Vietnamesere er ikke særlig muskuløse, og få kvinner driver med aktiv styrketrening. Så igjen blir jeg "utsatt" for nysgjerrige blikk, biledtaking og gjerne berøring. I heisen på vei ut av treninga i dag, var det ei dame som sto å så på meg med store øyne, før hu tok et godt tak i låret mitt. Hu var kanskje 140, så jeg forstår at jeg er annerledes nok til å vekke oppmerksomhet. Men for oss vestlige ville det vært helt uaktuelt å gi utløp for en slik nysgjerrighet. Dama som kløyp meg i låret ville noe vondt. Hu ga nok på sin måte uttrykk for en beundring. Sa noe om at hu ønske seg like lange ben som meg (noe som forøvrig ville ha sett usedvanlig latterlig ut på hennes lille kropp), Og om jeg spiste lite siden jeg hadde så mye muskler (?!??) 

Kunnskap om kropp og helse er inntullet i veldig rare slutninger og mange myter. Like etter jul ble jeg spurt av en voksen dame på skolen til jentene om hvordan trening jeg drev med, og på hvilket senter. Hun ville gjerne bli like høy som meg.......hva svarer man da? Toget var i grunn gått for hennes del på den fronten for å si det sånn. Konklusjonen ble altså: Mamman til Kaja og Ida er høy, hun trener mye - mye trening gir høye folk. Det er raskt å tenke at personer som tenker og tror sånt er dumme, men dette er produkt av det styresett og de ressurser dette folket har fått tilgang til. Kunnskap er makt og mange har frem til i dag hatt liten mulighet til å tilegne seg kunnskap.  På det viset kan myndighetene få ture frem slik de gjør - de store mengdene stiller ikke spørsmål. 

Mange tenker sikkert at vi, og kanskje spesielt jeg som ikke jobber her nede, seiler bekymringsløst gjennom hverdagen på et rekesmørbrød. Vel, ikke helt sånn. Ja, vi har prioritert å reise mye. Opplevd ting vi sikkert aldri skal oppleve igjen. Vi dekker frokostbord og sitter sammen hver morgen - det er luksus! Familien spiser sunn, hjemmelaget middag sammen hver dag - luksus (hender seg vi spiser ute.....men ikke så ofte). Jeg har god til å hjelpe jentene med lekser og de har alltid tid til lek. Men de kan aldri løpe bort til en venn, aldri springe bort i parken for å spille fotball, alltid følges over alt. Når fattige folk ikke har nok penger til mat, blir de desperate. Vi har hatt folk med mansjeter som prøver å stjele hunder i nabolaget. Våre barn kunne nok ha innkassert flere årslønnen om noen hadde kidnappet dem. Det må vi passe på at ikke skal skje. Politiet forstår ikke engelsk, vi snakker ikke vietnamesisk. Og politiet her er ikke som det trygge politikorpset vi kan være stolte av i Norge. Her vil de med stor sannsynlighet prøve å få noen kroner utav meg. Jeg er jo hvit=jeg har penger.

Vår kjære Mack som ble drept av tyver som ga han strøm så han døde. Tredje firbente vennen vår som blir offer for fattigdom.

Så har du helsevesenet......vi må reise to timer for å komme til et sykehus der du kan få ok behandling. Er det alvorlig bør vi til Singapore eller Thailand. Et lite sår bør renses med en gang.....og vi kimser ikke med hygienen i denne familien. For min del består min hverdag av planlegging, i perioder mye bekymring, tilrettelegging og trygghet. Jeg bør alltid ha en plan for enn hvis. Det fører jo i perioder til at mitt allerede eksiterende Ludvig-gen slår ut i full blomst. Det føles mer skummelt å la Erik stå på skateboard her, eller det at Ida nå har kasta støttehjulene og driver å vingler bortover gata. Men litt må få prøves, og av og til må mora bare snu ryggen te. (Det e faren som tar sæ av syklinga ja;-)

Om den somatiske behandlingen man får her er under hver kritikk, kan dere sikkert se for dere at den psykiske helsen mer eller mindre ikke er et tema. Det som ikke kan løses med piller eller med ingefærrot -det må du leve med. Det finnes steder der folk blir låst inne når det virkelig har gått over styr. Men der får man ikke alltid plass, og uten at jeg vet, kan jeg forestille meg at man kanskje ikke er så gira på å få plass. En jeg kjenner har ei i familien som er gift med an mann som er svært syk. Familien har store problemer med å håndtere han. Og her nede er det familien sin oppgave. De er både redd for han og samtidig redd for å miste han. På mandag tente en mann på seg selv ikke langt unna gata vår. Kona hans hadde gått fra han, og han sto nå uten familie, siden familien ofte er nettverket -uten nettverk. Hvor mange tikkende bomber det vandrer rundt i byen vår vil jeg helst ikke vite.

Så når man oppsummerer: skakkjørt styre, skakkjørt helsevesen, folk pisser og driter på gata, tar på deg og ler av deg eller er ute etter pengene dine. Hvorfor blir vi? Hva er det som gjør at på tross av?

På tross av alt som er annerledes, bekymrer oss, sjokkerer oss, er det noe som føles veldig ekte. De jeg møter i mitt hverdagsliv er gjerne lavtutdannet og hardtarbeidende. De går i praktiske klær, sover når de er trøtte, spiser når de er sultne, pisser når de må. De er ikke opptatt av å virke travle, men jobber lange dager. Ingen har fortalt dem at det er feil å ta på en fremmed som ser ut som hun er fra en annen planet (mange har få tanker om verden utenfor Nam....eller i noen tilfeller utenfor området de bor i.) de har en nysgjerrighet som vi kan forveksle med frekkhet. I starten kjente jeg på det. Nå smiler jeg og de smiler tilbake. Som gjest i deres land er det min oppgave å tilpasse meg.

 

 

 

 

Tida flyg østpå og!






Heisann...her var det lenge siden sist.


Ved siste oppdatering var vi i julemodus.....i hvertfall så godt som det lot seg gjøre her nede. Julemiddagen ble ribbe med tradisjonelt tilbehør. Aldri har vi hatt ferskere gris på bordet. Thuy stakk på markedet og fikk med seg kroppsvarm juleribbe en tidlig morran dager før julaften. Thor og Liv Anne (svigers) hadde tatt turen ned til oss, og det bidro til litt mer følelse av jul i hvertfall. Etter feiring av jul og Idas fem årsdag dro vi sammen med dem til Mui Ne. Føltes vel mer som sommerferie enn juleferie, men godt å komme seg bort. Julestemning i 30 grader og med plasstjuletre er uhyggelig vanskelig å finne:-) Men bra hadd vi det!

Her sitter vi på en restaurant som man med stor sannsynlighet ville gått forbi. De jåler ikke opp spisestedene sine:-) Men fantastisk mat til en veldig billig penge.
 
Alltid mye rart å se år man rusler rundt i Vietnam. Helgrilla krokofant:-)

Etter jul hadde Erik eksamener. En ny opplevelse med travel oppkjøring og mye spenning. Noen tårer og mye pågangsmot endte i imponerende resultat. Karakterkort der alt var bestått, og til og med fire A´er, er det lov å være stolt av. Disiplin og hardt arbeid gir resultat - ikke dumt å ha med seg videre i livet.

Her er Erik sammen gutta på jobben til Tor-Erik - fotballtrening





Før vi dro hjem til Levanger i februar var jeg ganske frustrert.....kultursjokka kommer litt i bølger sier de.......tror det kan være noe i det. I grunn ganske gøy å følge sin egen utvikling. Fra man i starten sammenlignet alt med Norge, og gjerne på en slik måte at Norge gjør alt bedre. Jeg var rysta over en del ting her nede, og hadde liten forståelse for hvorfor ting ble gjort som det ble. Var nok ikke den beste ambassadøren for Vietnam i ferien i februar. Men når vi kom tilbake etter ferien, var ting blitt annerledes. Norge var sitt samme gamle, Vietnam akkurat likedan, men jeg hadde kanskje kommet et skritt lenger. Det kan jeg like:-) Som for eksempel det med å spise hund. Jeg er jo dyreelsker av hele mitt hjerte. Og, ja det gjør vondt hver gang vi kjører forbi hundemarkedet der de ligger skolda og med åpen buk. Jeg brukte en god del energi på dette i starten......synes det var barbarisk og fryktelig. Men så kjenner man historien bedre, man trenger ikke like det, men med forståelse er det lettere å forestille seg hvordan det er å være i andres sko. Jeg, som aldri har opplevd verken krig eller særlig fattigdom, sliter litt med å forstå fullt ut hva det gjør med folk som har opplevd mye av det. Når man i tillegg blir undertrykt og kontrolert på den måten de har blitt her, setter det bremser for utviklingen. Heldigvis får jeg litt tid på meg til å utvikle forståelsen.

Familien står sterkt, og man forsørger flere enn seg selv om man har penger. De eldre bor og forsørges av familien. De tusler rundt i pysjamas og smiler store rynkete, tannløse smil når man møter dem med et smil. Kanskje har vi noe å lære om å ta vare på hverandre, ta livet med ro og være mindre opptatt med ubetydelige ting. Her nyter folk livet, spiser sammen og tar seg en hvil om det trengs. Om det er på disken der de jobber, eller i hengekøya spent tvers over fortauet spiller ikke så stor rolle. De er slett ikke flaue av å sove på jobb:-) Som kompensasjon for soving på jobb, er de sjeldent borte fra jobb. Ekstremt lavt sykefravær.



Det var godt å være hjemme i februar. Se at barna ble så godt mottatt av sine vænna, og vi av vårres. Mamma og pappa va tolmodige husverter med forståelse for at vi hadd my vi sku rekk. På 14 daga spist vi kanskje middag der 3 gang:-) Den forståelsen satt vi veldig pris på. Det er så mange en gjerne skulle ha brukt mer tid på, men tiden strakk ikke til. Men vi synes vi fikk med oss mye den tiden vi hadde hjemme, og gleder oss til ferie i Norge i sommer. Jeg og barna reiser hjem sammen med familien Stølen (som vi gleder oss veldig til å få besøk av!!!!) i slutten av juli(26. eller 27. juli trur æ) og blir i tre uker. Tor-Erik kommer uka etter oss.

Også i det nye året har vi vært så heldige å fått besøk. Tante Elisabeth (TE sin tante) var hos oss i overkant av en uke. Ivrig på å få med seg så mye som mulig. Vi fikk gjort unna både severdigheter, spa og tur til HCMC. noen uker etter kom Julie, Jørgen og Emil (TE's søster m/fam) på besøk. Var i starten av den varmeste perioden, så Emil holdt fortet her hjemme, mens foreldran tok nån tura ut for å sjå seg om. Utrolig koselig å få bli kjent med Emil og ha familie på besøk:-)

 

Nå nærmer vi oss allerede halvveis i vårt to år lange vietnameventyr. Jammen flyr tiden på andre sia av jorda og. For ett år siden snakket ikke Ida ett ord engelsk og kunne ikke svømme....nå har hun et forholdsvis rikt ordforråd på engelsk og dykker som en sel i bassenget. I dag leste hun sitt første engelske ord. Kaja og Erik kunne litt mer engelsk muntlig, men foretrekker nå engelsk som skriftspråk foran norsk. Alle tre glemmer seg og prater engelsk med hverandre, sjøl om det er bare oss. Mens Erik gjorde lekser i dag, satt han å sang på en sang....på kinesisk. Mora snakka litt nederlandsk med barna til den nederlandske familien som var innom i dag - Internasjonal stemning i huset:-) Jeg har i tillegg prøvd meg litt på vietnamesisk kurs. "Senk farten din gærning, jeg vil ikke dø" er en av setningene vi har øvd på:-) Taxiturer kan være litt for spennende innimellom. Utfordringene i det vietnamesiske språket er tonefallet. Hvis man ikke går opp der det skal gå opp blir det et annet ord. De har forholdsvis få ord, men løser det med å sette streker og prikker her og der slik at det da blir et nytt ord. Hvitløk og ordet "meg" skrives helt likt bare at hvitløk har et annet tegn over o'en. Så små nyanser gir ny mening:-) Vietnamesere er ikke spesielt flinke til å analysere seg frem til hva du prøver å si, så her må det øves. Er det ikke 100 % rett, forstår de ingenting. Etter snart ett år her, er jeg nå i stand til å bestille taxi til min egen gate per telefon :-) Satser på å mestre et lite utvalg av funksjonelle ord i løpet av oppholdet.

Siden vi nå har vært her i snart ett år, har fått med oss de fleste høytidene vi har tradisjoner med hjemmefra. Blir ikke det samme når man ikke er hjemme.  Har til tider vært tøft både for stor og liten å være langt borte fra tradisjoner, snø, familie og venner når det er jul, påske og bursdager. Men vi har gjort det beste ut av det.

Kjente både klump i halsen og tåre i øyekroken når jeg fikk melding fra pappa før jul. Han hadde for første gang på 40 år vært ute i skogen alene for å finne juletre........ Neste år kjæm æ heim for å bli med Pappa!!!! Og korr æ gler mæ. Dein turen e nå av det beste med jula.

I påska arrangerte vi påskeverksted hos oss (Jentan hadde en dags påskeferie). Stor stemning og masse rot. Morsomt når alle som kommer tar med litt av sine tradisjoner fra ulike land.

 

 


17.mai feiret vi med 17.mai frokost hjemme hos oss. 11 til bords, men en roligere start på dagen enn vi er vant med fra Norge. Etter iskake og kaffe ble det bading i bassenget. April-mai er den varmeste perioden her nede. Ligger på ca 35 grader og luftfuktigheten er høy. Så bassenget er kjært å ha i helgene. Utpå dagen ble det felles middag, mini-tog og leker for barna sammen med de andre nordmennene som bor i Vung Tau. Ungene var kjempefornøyde!



Etter at vi flyttet, har vi betraktelig mindre insekter i og utenfor huset. Vi har derimot hatt to slanger i hagen. Den siste og største hamlet Tor-Erik opp med. To meter lang og med ukjent skummelhetsgrad. Den ene vaktmesteren i området, forsvant ganske ivrig med den så fort den var drept. Om den ble søndagsmiddag hjemme hos han, eller solgt for en grei slant, er usikkert. Vi var bare gla for å få den ut av hagen. Ungene tok det med knusende ro - noen hakk tøffere enn mora.

Bestevenninna til Kaja har dratt tilbake til Australia. Ett tårevått farvell. Sjøl om vi fremdeles håper de flytter tilbake til Vietnam, er jeg redd det toget har gått. Det betyr også at Tor-Erik og jeg mister et vennepar vi trives veldig godt med her nede. Men sånn er livet som "expat"......noen kommer, andre reiser. De fleste er her på to-års kontrakter, og mange er stadig på søken etter nye opplevelser. Mye spennende mennesker man møter når man velger å reise ut. Kontakten med andre nasjonaliteter er utrolig berikende. I den gruppen jeg omgås, er det nå damer fra ulike deler av USA, Australia, New Zealand, India, Skottland, Nederland, Thailand, Frankrike og fra Norge.

Kaja, Ida og Savannah (Kaja's bestevenn her nede - som nå har reist)

Vi har fått nye naboer! En annen norsk familie har kommet nedover. Det er stas for oss alle sammen, og ekstra viktig er det for Ida.Hun har fått en ny venninne som går i samme klasse på skolen og som hun trives godt med på fritiden. Det var en av brikkene vi håpet skulle falle på plass som nå er i boks:-)


Mina:-)

Vi har jo fulgt en liten hundeflokk i nabolaget. To valper som ble reddet etter at mor og far ble grillmat begynte å bli ganske store før vi dro til Norge i februar. Dessverre døde den ene mens vi var borte. Den hadde blitt forgiftet, mest sannsynlig ved å spise rottegift. Den gode nyheten var at fostermamman til disse to, var gravid og vi har nå glede av å få pelsterapi av 5 søte valper.

  


Dagan mine flyg. Jeg har absolutt ingen problema med å få tia te å gå. Trening tar jo en del tid, og sjøl om det er skrekkelig varmt å trene i 35 varmegrader, er det noe jeg trives med. Så etter å ha levert ungan om morran går æ te gymmen. Drar derfra i 11 tia. Går gjerne innom å handle mat i butikk eller markedet på vei heim. Dusj og lunsj før en så smått starte forberedelse te middag og hente ungan klokka tre. Lekser kan ta fra 40 min og opp mot 1,5 time med jentan. Litt etter mengde og konsentrasjon. Kaja spille basket to gang i uka, syng en dag i uka, og Erik spille tennis og fotball i tillegg te etterskoleaktivitet. Middag spise vi når Tor-Erik kjæm hjem klokka seks. Brødbaking, innkjøp, kortspill og sosialisering tar jo og tid:-)

Tor-Erik drar straks te Norge i en uke. Blir vel ikke mer enn et døgn på Levanger og resten på møter og messe i Oslo. Jeg skal holde fortet her i Vietnam.

 

Julehilsen fra Vietnam


JULEHILSEN (årets julekort)

Ja no har vi bodd her i ett halvt år......tiden har gått fort når en ser tilbake. Vi har allerede opplevd så mye. Reist til flere forskjellige steder, startet på skole, sluttet på skole, startet på ny skole, blitt kjent med nye folk og en ny kultur. Tor-Erik har imponert fler enn meg i jobben sin. Det går så det griner, og det er gøy.

Erik skal ha eksamener etter jul. Engelsk, naturfag og matte. Han er motivert og har øvd masse. For han ser det ut til at et skolesystem med testing og eksamener trigger et noe velkjent konkurranseinstinkt. Han har hatt en generalprøve eksamen i engelsk og besto 5. klassenivået. Det høres kanskje ikke så fantastisk ut, men Erik blir testet på lik linje med de som har engelsk som førstespråk. Vi og lærerne er imponerte. Det beste er likevel at han vimser ut døra om morran med et smil om munnen og gleder seg til en ny dag.

Kaja trives godt i jentegjengen sin. Hun prater bra engelsk og elsker matte. Flere venninner har vært på besøk hos oss, og det er godt at det krøler i huset igjen. Kaja (og vi andre) har dessuten fått to nye firbente venner. Valpene som ble foreldreløse (foreldrene ble grillmat) har vi fått låne så mye vi vil. De har vært på besøk hos oss, og vi masse på besøk hos dem. Pelsterapi gjør godt både for liten og stor. Jeg tar sjøl ofte turen forbi valpene på vei til butikken. To små brune som er fra seg av glede for å se deg er alltid herlig! nån daga treng man det mer enn andre.

Ida begynner nå å komme skikkelig inn i klassen sin. Hun har fått en ny jente i klassen, og det er topp da det fra før av er mye gutter. Vi feira bursdagen til Ida på skolen denne uka. Full fart og stormende jubel. Bursdagsbarnet viste seg fra sin beste side, som kom godt med når uoppdragne unger både pakker opp gavene hennes og lusker i godteposene. Total kaos begynner vi å bli vant til:-) Ida var

kjempefornøyd med dagen!

Førjulstia har naturlig nok vært litt annerledes i år. Kan ikke huske at I'm dreaming of a white Christmas har skapt irritasjon før...men i år e det jo rimelig urealistisk for vår del:-) 30-35 grader og 30 grade i bassenget har jo og sine fordeler.....men julestemning bli det ikke av sånt. Vi har pynta og baka. Vår kjære Aussie familie (Australia) har tatt del i peppekakebaking og pynting. De følte seg rimelig sikre på at vi kom til å adoptere den tradisjonen tilbake til Australia.

Pepperkakehuset siger sakte sammen i luftfuktigheten, men det står enda. -Håper det holder frem til julaften:-)



Jakten på julelukt har vært intens:-) bakelukt va jo enkelt, men granbarlukta litt mer komplisert. Plastjuletreet leverer ikke det gitt. Kom over noe tujaaktig for to dager siden og laget dekorasjon med den. Det er så nært vi kom i år tror jeg. Har vært så desperat at jeg har letet etter lukt på boks. Funnet utrolig mye andre lukter.....men lite granbar.

Juleavslutning på skolene har vært fine. Kvelden Erik hadde avslutning plasket det ned(rester etter uværet som herjet i Filipinene), men showet ble flyttet inn og vi hadde en fin kveld.

Jentene var mer heldige med været og hadde oppvisning med sang og dans ute.


Julenissen kom også,
og Kaja bemerket at nissen tydeligvis hadde kjøpt samme gavebånd som vi hadde heim i huset........samme smak da sikkert:-)

I går fikk vi besøk fra Norge! Kjempe koselig med kjente og kjære på besøk. Liv-Anne og Thor skal feire jul sammen med oss, og det hjelper på julestemningen å ha familie rundt seg. Elektriske unga og kanskje like elektriske besteforeldre fikk et etterlengta gjensyn i går.  No ska vi kos oss og lage annerledes jul ilag.

 Ønske alle venner, kollegaer, kjente og familie hjemme en riktig god jul! Vi savne dåkk alle sammen, og glede oss veldig te vi får sjå så mang av dåkk som mulig i februar.

Varm julehilsen fra Erik, Kaja, Ida, Tor-Erik og Ingjerd Camilla

 

 

besøk og nye eventyr

Besøk

Endelig kom det vi har venta på så lenge. Vårt første besøk av familie hjemmefra. Tror ikke jeg noen gang har gledet meg så mye til å se mamma og pappa før (selv om jeg har bodd i utladet før). Ungene var også i fyr og flamme over å se to kjente og kjære fjes i porten vår etter skolen. Julekveld når koffertene ble åpnet. Sjokolade, gaver til barna fra venner og naboer. Tenkt at Aud Sigrun i nabohuset allerede har bakt pepperkaker, putta i boks og sent med te oss. No vi kan spise pepperkakan te Aud Sigrun slik som vi bruker å gjøre hvert år 1.søndag i advent. I år blir det noen mil i mellom, men UTROLIG KOSELIG! Alle barna fikk gaver og hilsninger fra venner og naboer. Artig å sjå korr my brev betyr for ungan. Dessverre mang brev som aldri kjæm fram te oss via posten her......men når dem vart med i kofferten te kjentfolk passert dem sensuren (ikke alltid like praktisk å bo i et kommunistisk land)Pappa hadd røyka 5 kg laks, vakumpakka og fryssi før avreise, og va fremdeles fryst da vi pakka det ut her i Vung Tau. Den smakt fortreffelig!!!!  Og bli godt å ta frem når hjemlengselen kjæm å tar oss.

Halloween

Dagen etter ankomst hadde Kaja og Ida fremføring på skolen i forbindelse med Halloween. Ida fikk feber, men Kaja va i slag. Starta dagen med sminke og utkledning. Va ikke lov å kle sæ ut skummelt, så Kaja vart en særdeles vakker fe.......sa mora...helt objektivt selvfølgelig:-) På skolen te Erik hadd dem konkurranse om å ha det sprøeste håret......så det gikk slag i slag for mora dein morran:-)



Kaja gjorde e flott opptreden som zombie:-) Dans og leika på scenen. Hu og mormor var med på mumie konkurranse.....og vant egentlig.. i følge mormora:-)

Erik hadde en morsom halloween feiring på skolen. Vant konkurransen om det sprøeste håret, og var bare hjemme å tok på seg kostyme før han dro på klassefest.

Bursdag og utflukt i nærområdet

Jaggu har æ blitt ett år eldre sia sist også:-) Og det føles i grunn helt greit. Ingen panikk:-)

Beste bursdagsgaven i år var å få besøk! Pappa ordnet med kake og blomster i stua:-) Opptog og sang om morran og lang frokost i lag. Kaka va faktisk god og veldig fin!!! At kakan her e fin e ganske vanlig, men dem bruke å smak helt forferdelig! Tor-Erik spise en del kake på jobb, så trur han har gjort litt resurch. Bursdagen ble ellers feira med ei treningsøkt mens Kaja va på magedans, tur i fornøyelsesparken på fjellet "vårt" og sjømat på grillen.


Ut på tur- Hanoi & Halong Bay



Etter hvert termin på skolen har Erik en uke fri. Så vi hadde bestemt oss for å ta fri jentene og ta turen opp til Hanoi og Halong Bay sammen med mamma og pappa. 2 timer flytur opp til Hanoi, en liten time i bil, så befant vi oss midt inne i gamlebyen av Hanoi. Hanoi ligger helt nord i Vietnam, og har et annet klima enn der vi bor i sør. Bare 20-24 grader ble i overkant kaldt - og i kveldinga var jeg helt på kanten te å pådra mæ både likfingra og kattunga:-)

Tor-Erik skulle i et møte i Halong dagen etter, og dro avgårde om morgenen, mens vi andre ble i Hanoi en dag til. Kultur og historie sto på programmet. Vi dro opp til Ho Chi Minh-mausoleet. Ho Chi Minh-mausoleet er stedet der Ho Chi Minhs balsamerte legeme vanligvis ligger til "utstilling". Ho Chi Minh ønsket selv å bli kremert, (han var kjent for å være en folkets mann og likte det enkle), men etter hans død ble etterlevningene konservert., altså ikke helt som han hadde planlagt. Så hvert år sendes han til Russland for oppfreshing, og der var han da vi var på besøk. Det er likevel mye å se på området, museum, vakker park og flotte bygninger.

Erik ville gjerne på krigsmuseum, så da ble det neste stopp. Han og morfar var begge ivrige, og Erik ble nok litt imponert over alt morfar kunne om flytyper, bomber og alskens krigsgjenstander:-)

Hanoi er en maurtue. Folk, mopeder, sykkeldrosjer og biler i et systematisk kaos som faktisk glir overraskende godt. Synes trafikken i nord virker enda mer aggressiv enn i sør. Å komme seg over veien var ikke enkelt. Gangfelt og grønn mann finnes jo overalt......men det er det ingen som bryr seg om. Skaper i grunn bare falsk trygghet. Men vi kom helskinna over på lang rekke, med mopeder og biler på alle kanter:-)


Vi dro også på vanndukketeater som er en svært gammel tradisjon i Vietnam, og har i perioder vært forbudt. Enkle historier med tradisjonell sang og musikk. Morfaren benytta anledningen te en liten dupp midt i forstillinga, og ungan syntes forestillinga va litt merkelig. Men artig å ha fått med sæ.

Torsdagsmorran ble vi henta på hotellet og turen mot kysten og Halong Bay va i gang. Etter 4 timers kjøring låg bukta foran oss. Vi plukka opp Tor-Erik og va klar for tre dager på sjøen.

Båten var koselig, og Halong Bay virkelig vakker. Selv om det var mange båter i bukta og været ikke helt på topp, var det stille og majestetisk. Vi hadde fått råd om å booke båt i litt dyrere prisklasse av forskjellige grunner. De billige båtene kommer gjerne med litt ekstra bagasje.....rotter, kakerlakker, matforgiftning.....i tillegg til at de går de vanligste rutene i bukta. De litt dyrere båtene er renere, ingen skadedyr, god mat (fikk faktisk 6-8 retters hver kveld:-) også går de lenger inn i bukta og kan ankre opp på plasser mer for seg selv. Første dag ble vi fraktet til en flytende landsby. Der dyrker de blant annet perler i østerser. Spennende å se hvordan en liten kjedelig (lignet på en hvit plastperle) perle møysommelig ble plassert inni en levende østers. Så ble de satt ut i bur i sjøen, og etter 2-3 år- høstet (Dvs drept og perla skjært ut). Da hadde den vokst og fått utseende til en smykkeperle. Genialt:-)

 


Vi fikk utdelt kajakker og fikk padle omkring å se oss om. Øyer som stikker opp av det grønne vannet lager innsjølignende steder som grønne oaser. Små og større huler som vi kunne padle gjennom. Ørner som fløy over oss, fuglekvitter.....vanskelig å beskrive, men det var balsam for sjelen. Fantastisk landskap jeg aldri har sett maken til (tok ikke med kamera i kajakken.....i fare for at det kunne bli vått)

Dag to startet vi dagen med Tai Chi på øverste dekk. Regnet økte på, så vi måtte trekke under tak. Vi fikk oppleve nye steder i kajakkene, fikk sett en flokk aper more se i trærne, badet på en vakker strand, spist masse god mat, deltok på vårrull konkurranse (og vant:-) og prøvd oss på blekksprutfiske. Dag tre startet vi med Tai Chi klokken 06.15, frokost og fortsatte turen til en vakker grotte.

Turen til Halong Bay var absolutt verdt turen. Minne for livet, og artig å ha opplevd et av stedene i verden på UNESCO verdensarv liste

Kvardag i Vung Tau

Det e jo ei stund sia siste innlegg her på bloggen. Kvardagen har vel innhenta oss, og det e ikke så my som e nytt og spennende lenger. Erik gjør det godt på skolen. Karakterene fra første termin har han all grunn te å vær veldig stolt av. Han har etter å ha fått forandring i engelskprogrammet fått enorm progresjon. Og læreren hans hadd stolt sprungi å vist rektor Eriks siste engelsk logg. Det e artig. Han bynne å kun så my kinesisk at han kjenne igjen tegn på plakater og bruksanvisninger. Han trives og e motivert. Tipp topp tommel opp:-)




Kaja har nettopp bynt med gange i matten(hu synes det e så artig) og engelsken mestre a bedre og bedre. Hu har bynt på magedans og basket, og trives godt med aktivitet og venner.


To stykka som virkelig har funni hverandre sia vi flytta hit.

Ida har gjort sæ fedig med vannkoppan, vært litt tufs ei stund etter det. Har blant anna hatt mye hodepine, så vi tok a med te familieklinikken i Ho Chi Minh og fikk sjekka det meste. Kom hjem med brilla på nesa:-) På skolen går det bedre med hu og, men det e faktisk Ida som lengte mest hjem. Som a si....når man har kjærest ska man itj flytt fra dem. Så te Simon: Du e savna:-)

Tor-Erik fortsette å gjør en god jobb. Sett stadig nye rekorder og kaprer nye kunder både i og utafor Vietnam.

For min del trives jeg stort sett veldig godt. Innimellom e æ møkk lei av folk som glaner åpenlyst, tar selfies med mæ i bakgrunnen mens æ handle på butikken, følge etter mæ, kommenterer og peker.....eller det værste knekker sammen i gap latter i det æ kjæm inn i butikken. Enkelte daga synes æ det går helt fint og det prelle av, andre daga ikke. Æ hadd en formening om Asia som et land med respekt for hverandre, men det e slett ikke det æ føle på bestandig. Butikken e nesten verst. For eksempel i dag når Ida datt å slo sæ på treninga te Kaja, og æ gikk te apoteket for å kjøp plaster. Æ står å vente te dama før mæ e ferdig, og når det bli min tur vise æ bilder og får forklart plaster og renseveske. Men underveis dukke det opp en vietnamesisk kunde. Ekspeditøren slutte da å ekspeder mæ, og tar heller hu. Derre skjer hele tiden, men i dag sa æ ifra. Rasisme e faktisk ikke greit, uansett koss vei det går. Det at dem flire av mæ e nok my usikkerhet, og at dem synes det e hysterisk morsomt at æ e å my høyar enn alle her. Æ va jo på en måte rimelig klar over at æ ikke kom te å "blend inn" i bybildet, men læl!  Æ kjenne æ bli forbainna når dem flire når ungan slår sæ. En kulturforskjell æ har store vansker med å svelge. Heldigvis gjelder ikke dette alle. Mange av barna og ungdommene vi møter i forbindelse med ungene(skole og trening) er veldig høflige og viser stor respekt og omsorg, blanda med nysgjerrighet - perfekt miks.

Kultur er ikke alltid like enkelt å forstå seg på. En dag da jeg og mamma var på vei til gymmen, gikk vi innom en liten butikk på veien for å kjøpe vann. Oppi kørga til en av hundene som bor i butikken lå det to små valper. Jeg gikk ut fra at de to hundene som bor i butikken hadde funnet kjærligheten .....og at dette var resultatet. Men spurte likevel om "the Brown dog was the father? (følte meg jo sikker på at den svarte som dia valpan va mora..) Svaret æ fikk var i grunn ganske groteskt: Mother and father barbecue! ........Hæ?! dama gjentok. Så hennes hund hadde tatt te sæ de to foreldreløse valpan. Og etter ka æ kun sjå tok a virkelig oppgaven på alvor. Vietnam er et underlig land. Som sikkert mange vet er det vel et av de få landene i verden som spiser hunder og katter (og ellers veldig mye rart). Vi kjøre av og te forbi markedsplassen der dem selg hund. Hundene ligger med åpen buk, pelsen er svidd av.....det gjør et ganske sterkt inntrykk. Det e liksom nå som ikke stemme når man spise menneskets beste venn.....kjæm æ aldri te å forstå.

Mamma og pappa drar te helga ut på tur på egenhånd te Phan Thiet. Så avslutter vi helga sammen i Ho Chi Minh.

Snart er det advent...... kalendern og julepynt må frem. Mye å gle sæ på fremover. Det bli annerledes-men kan bli bra læl:-)

Har det bra i Vietnam:-)





Ja da har det gått litt tid igjen. Siden sist har jentene begynt på ny skole. Og FOR en forandring det har vært. Kaja kom hjem første skoledag med et stort smil om munnen. "Mamma! Ingen va slem med mæ, og æ hadd det såååå bra!" Rimelig stor bør ramla fra mine skuldre. 3 daga på ny skole, før vi tok fri ungan torsdag og fredag, for å reise til Con Dao (ei lita øy utafor Vietnam). Jobben til Tor-Erik sku på teambuilding der... og vi fikk vær med. Egentlig gikk bussen til HCMC klokka fem om natta(natt te torsdag), men vi måtte hente pass og oppholdstillatelse i HCMC onsdag ettermiddag....så da ble det overnatting i storbyen. Henta ungan rett fra skolen, og Tor-Erik fra jobb, så peisa vi avgårde. Vi va litt sliten heile gjengen da vi ankom New World hotell i HCMC. Det kunne ikke passa ber at vi vart møtt med en vidunderlig service, gratis mat og drikke så mye vi ønska, og en flott utsikt over byen......Det va akkurat det vi fem trengt (Godt valg av hotell kjære:-) Ungan kosa sæ og varta opp oss foreldran med kaffe og kake fra bufeen. Samt enig om at vi hadd det helt topp! Gler mæ te å se mer av denne storbyen.

Litt arbeid på faren, men like blid!

Tre veldig blide unga i loppekassa:-)

 

Så slapp vi å stå opp midt på natta for å komme oss avgårde.....tipp topp tommelopp!

 

neste morgen gikk turen videre til Con Dao. Hotellet var vel ikke noe å hoppe i taket av, men vi hadde det vi trengte, og stranda var et steinkast unna.

Øya har bare 10 000 innbyggere, og ingen av dem var på stranda på dagtid (Vietnamesere vil nemlig ikke bli brune. De fleste hudprodukter inneholder også bleiking). Klart vann, rene strender og rolig atmosfære. Mildt sakt noe roligere enn HCMC:-)

Con Dao er kjent som en fangeøy. Både franskmennene og Amerikaneren hadde fengsler her. Franskmennene okkuperte øya i 1861 og bygde de beryktede "tiger Cages" som var celler uten tak...mer som et bur (det er bygd tak over i ettertid for å bevare bygdingen som museum) .



I 1954 overtok Amerikaneren kontrollen (sammen med sør-vietnameseren), og de drev fengslene frem til slutten av Vietnamkrigen i 1975. For mange, inkludert oss, var dette en ukjent del av historien.......og en grusom del. De sier at Con Dao "is built on blood and bones". Vi var innom tre fengsler (totalt 7). Mennesker ble behandlet som dyr. Satt i bur der sola steika hele dagen, lenka fast store deler av døgnet. Tortur og drap. Og dette skjedde altså helt frem til 1975!!! Mange av de fengslede på øya var politiske fanger, som nå sitter i sentrale roller i dagens Vietnamstyre. 

Moloen Tor-Erik sitter på(bildet under), krevde 940 menneskeliv (fra fangeleirene). Vanskjøtta, mishandla og underernært bukket de under for det harde arbeidet. Forholdene i leirene ble holdt hemmelig. Utad fortalte de at det var en plass der Vietcong fikk lære å lese og skrive, for så å bli sendt tilbake når de var ferdig skolert. I ett av fengslene hadde de en fiktiv del av fengselet som ble vist frem ved besøk (der forholdene var mye bedre).



Øya er i dag en stille oase med flotte rene strender. Lite turisme. Mange vietnamesere vegrer seg for å dra hit, fordi de tror på spøkelser (fordi mange mistet livet på øya.....finnes det vist mange spøkelser her) Jeg møtte ikke noen....like greit det:-)

Fine forhold for snorkling og dykking...så det blir neste gang vi skal dit.




Erik gjorde tapre forsøk på å fange zebra aktig fisk som svømte helt opp til vannkanten.....men dem va lyn kjapp:-)

 

Vi kom hjem fra Con Dao på lørdag og flyttet inn i nytt hus på søndag:-) Herre bli et hjem<3 Alle fikk go'stemning tvert.

Mått få laga mæ et ekstra nøkkelsett av husnøklan. 2 av 3 funka faktisk og:-) -ikke verst:-)




Ett hus mellom huset vårt og skolen til Kaja, og det samme til Ida i andre retningen. Superpraktisk! Jentene leker igjen....har overskudd. Mammahjertet danser:-)

Erik jobber hardt på skolen. Han har hatt mye lekse etter at han var borte to dager fra skolen. Har jobbet med lekser til halv ni-ni så langt denne uka. sjøl om han er sliten, står han på og får gjort det han skal. Full pott på hjemmeoppgaver og fredagstest uke etter uke. Han har lært at "hard work pays off".

Ikke bestandig like enkelt å hjelpe han med leksene......han lærer jo blant annet kinesisk. Der er vi voksne fullstendig udugelige:-)

Fikk en god nyhet denne uken. Skolen til Erik har bestemt seg for å forandre på engelsk opplegget sitt:-)  Nå skal elevene deles inn i klasser etter nivå, isteden for alder i faget engelsk. Erik går jo i en klasse med 5. og 6. klassinger, som betyr at mye av pensum er 6.klasse. Klassen har elever fra forskjellige deler av verden, men mange har engelskspråklig far, som igjen resulterer i ulikt nivå i elevenes engelskkunnskap. Det at Erik nå får hjelp på sitt nivå i engelsk blir topp!  Liker å tro at vårt lille opprør med å flytte jentene ut av skolen har hatt litt innvirkning på den avgjørelsen. Og det kommer til å gagne mange av barna som strever med språkproblemer på flere av trinnene.

Kaja har begynt på basketball, og har trening tre ganger i uken (muligens anlegg ift høyden i vertfall:-). Flere i klassen hennes er også med der, og det var så godt å komme på første trening, og bli møtt av en liten flokk jenter som hoppet av glede for å se Kaja. Hun har fått god kontakt med dem alle, og det varmer.

Ida har ikke helt funnet venninnene enda, men vi er ikke bekymret. Hun begynner absolutt å finne seg til rette.

Så har vi fått ny hushjelp, som heter Thuy (uttales Twi:-)......og hun er utrolig søt og flink! Vi elsker henne allerede. Hun spør når hun ikke forstår (ja det er ingen selvfølge), er behagelig å ha i huset, og det aller viktigste.....-hun har veldig god kontakt med ungene. Ida ønsker at at Thuy skal være med til og fra skolen hver dag. Og Thuy stiller opp. Hun har jobbet for en annen famile før oss, som også hadde barn på samme skole som jentene. Så hun kjenner mange av lærerne, huset(jobbet i dette huset også) og nabolaget. Ungene er allerede så trygge på henne at de tørr å være alene med henne. Godt for oss voksne at vi har noen vi kan stole på. I tillegg har jeg vært klar på at jeg gjerne ønsker å ta i ett tak sjøl, og at hun ikke må bli fornærmet av den grunn. Det har fungert så bra. Vi er et godt team:-) Og denne gangen tar jeg klesvasken sjøl:-)

 

Ukas store høydepunkt kom torsdag! Kontaineren vi har ventet på så lenge....KOM!!!!!! Sykler, leker, bøker, filmer, kjøkkenutstyr og ikke minst familiebildene våre. Kjente jeg måtte blunke noen ekstra ganger da jeg åpnet eskene med kjente og kjære ting fra heimen i Norge. Jentan var i ekstase da de kom hjem fra skolen. "En hel kasse med Barbiedukker!!!!!! og klær til dem og!!!!!" Vi hadde jo ikke regnet med at arbeidstillatelsen vår ville ta såååååå lang tid. Og hadde derfor ikke pakket med oss veldig mye leker i koffertene. (Kontaineren får man altså ikke ut før arbeidstilatelse og oppholdstilatelse er i orden.) Så ungene har vært rimelig tålmodige. Vi har blant annet bare hatt to barbiedukker til nå. I tillegg hadde mora vært grådig med bekledningen til dukkene. Så....en kjole og to dukker (gikk vel litt kjapt i svingan under pakking). Vel.....det e jo som å be om bråk. Og det har det vært. Krangling om kæm som hadd den ene kjolen sist, og korr urettferdig det e å vær kjole laus. På mandag va vi i gang.... igjen. Oppfordra dem te å vær litt kreativ. Vi endt opp med å ofre et par sokka. Vart supre kjola ....med lue:-)



Ungan har jo så godt av det. Kjenn på at det ikke e overflod. Ansiktan som lysa opp over barbieeska som sto å venta på dem i stua etter skolen, va verd all ventinga. Julaften, nyttårsaften og bursdag på samme dag......og det over egne "gamle" leika.  Erik har kasta sæ over legoen hver dag etter lekselesing (de dagan han har hatt tid). Og æ har lova han at vi bare ska vær heim i helga, så han kan få bygg:-)   

Tor-Erik gjør det bra på jobb. Han har funni plassen sin, og virke te å ha god kontroll over fart og retning. Vi sjer jo mye mindre te hain, men samtidig har han mindre på "må gjøre lista" i heimen her nede. Så når vi først e ilag, kan vi bare kos oss. Vart nesten vanskelig for oss begge i starten..... det med å gå fra oppussing av hus i 11 år, pluss alt anna av daglige gjøremål, te å lei hus som vi ikke ska spiker og mal på:-)

Dagan mine flyg. Æ kose mæ skikkelig! Starte dagan med å rusle bort med ungan, etter at vi har spist rolig frokost, sendt gutta på dør og jentan har fått leika sæ litt. Etter levering går æ sjøpromenaden bort te gymmet. Da vrimle det av vietnamesera som tar morgenbad, fiskera på tur inn eller ut, folk som grer garn eller bare går tur. Det e allerede godt og varmt (ca 30 grader).

Bildan under e tatt på turen tebake, da de fleste e ferdig med morgenbadet:-) 




Av og te hoppe det ei lystig, morgenfrisk rotte over plena i parken. Ja æ trudd egentlig at æ sku synes dem va ekkel, men det takle æ altså så greit:-) Så e det 1-2 tima på gymmen i varmen. Ikke nå air condition der i gården. Så går æ hjem igjen, enten ved sjøen eller via byen, evt plukke med mæ nå fra markedet. Nån daga tikke det inn en lunsj invitasjon fra nån av venninnan mine her nede, eller så drar æ hjem å starte med litt mat, brødbaking eller stikk på butikken (tre store matbutikka æ turnere mellom). Prøve å handel inn stort en gang i uka. Da "booke" æ bilen og Lam. Det e både koselig og lettvindt. Han e alltid blid og hjelpsom. Etter at jentan bytta skole, har han kjørt lite på mæ, sia Erik kjøre med Tor-Erik. Da æ ringt han og spurt om han kun hent mæ forrige dagen sa han: " Oh Camilla! (ja Ingjerd e alt for vanskelig neddi her) I have not seen you too long time:-)" En ainna dag æ va å handla...... regna det som rakkern når æ kom ut (her bøtte det virkelig ned).......men rett utfor døra står Lam med paraplyen og vente på mæ:-) Vi va nok litt av skue....han litt over 160 høg.....ska hold paraplyen over han og mæ (185cm) ....hihi komisk, men veldig, veldig hyggelig!:-)

Etter at vi flytta har æ ordna i huset. Lysten te å skape en heim kom når vi flytta. Har organisert laging av platten ute så den ble dobbelt så bred. Så nå har vi plass til stort spisebord ute....mangler bare et stort spisebord:-) Boligområdet vi nå tilhører har egne vaktmestere som kommer å hjelper til med alt sånt arbeid. Utrolig praktisk når man ikke har kofferten full av verktøy.

Hverdagen begynner for alvor å komme over oss og det er topp! Ukedagan flyg og helga så langt har bestått i leik, masse besøk og vaffelsteiking ute:-) Vi har det bra i Vietnam!






Ny skole, nytt hus, nye muligheter




Da har det gått noen uker igjen da......og vi opplever stadig noe nytt. Livet som expat (fremmedarbeider) og expat frue i mitt tilfelle byr på forandringer. En stor avgjørelse ble tatt i går, mandag. Kaja og Ida skifter skole. Hvorfor? .....Når det kommer til skolen barna går på består foreldrene stort sett av expats fra Russland, Polen, fedre fra ulike deler av verden som har funnet seg vietnamesisk kone, blitt uanstendig rik og sender barnet sitt på Singapore International. Køen med fete bilder med privatsjåfør er lang ved henting og bringing. Mødrene tripper elegant avgårde med 12 cm stiletthæl og åletrenge kjoler. Smale neser og store pupper kommer vel som ekstrautstyr til de fleste. Barna, som de duller helt bort , har lommene fulle av snacks som de flittig stapper i seg.......og skulle de gå tom.... er det bare å løpe ned i ekspedisjonen på skolen å ringe til pappas sjåfør...som rimelig kjapt tropper opp med ny rasjon. Dette gjelder jo selvfølgelig ikke alle, men mange nok til å få litt mark. Noe sier meg at disse barna kan rystes kraftig den dagen realiteten treffer dem. Midt oppi dette kommer også vi seilende, joda.....har sjåfør vi og....men der stopper det. Ungene har epler eller matpakke i sekkene, mora er kledd i treningstøy, og alle har vi bena godt planta på jorda.

Kaja har slitt veldig med å bli tatt med på leik av jentene......"dem leike jo itj Mamma! Dem bare heng rundt i gangan å et godteri! Æ kjenne æ e litt missunnelig på det godteriet"  æ  minne a på å ta en liten titt inn i munnen på derre jentan....."dem teinner'n e brun mamma!" -vi vart enig om at peanøtter og eple e flotte greier i skolesekken. Men jo, kan godt forstå det føles uretferdig......og æ e redd for at mang kjøpe sæ vænna med netopp godteri. I tillegg te godteri, leikes det lite på skolen. Aktivitetsnivået blant jentene e utrolig labert. Det har gjort det enda vanskeligar å kom i kontakt med andre. Kaja har virkelig vært tapper og prøvd hardt. Kaja har blitt snudd ryggen te, og det har vært vondt for hu og vondt å vær foreldre. Æ va innom skolen og spurt om dem kun legg ut nå hoppetau sånn at det va nå å leik med (lettar å kom i kontakt når en kan leik, spesielt med språkbarriæren). Såg de to russiske i klassen te Kaja sto å hoppa, og æ oppfodre a Kaja te å gå bort å spør om hu kan få bli med. Etter litt gir dem to andre jentan tauet te Kaja og hu hoppe ivrig og glad....russeran snur ryggen te..... og går sin vei. Det e himling med øyan i klasserommet, baksnakking og helt sikkert my ainna verken æ eller Kaja får med oss. Så no e det nok! Verdens snilleste Kaja ska slipp å vær i et sånt miljø. Der størrelsen på pappas pengebok sjer ut te å tappe barna for de gode verdian. Heldigvis har Kaja hatt en lærer som har sjett  det vakre menneske Kaja e. Æ har fått fyldige rapporta om koss a Kaja vise medfølelse og respekt både for lærera og medeleva, på tross av at dem behandle a dårlig. Og når æ fortælt a Kaja at hu sku skift skole......jubla hu "YES!!!!!!", men sa samtidig at hu kom te å savn læreren sin...og æ veit læreren hennes gråt da hu fikk nyheten om at Kaja forlate Singapore skolen.




Ida bli med te den samme skolen som Kaja, av litt andre årsaker. Det blir mest praktisk å ha to som slutter samtidig (ikke tre til forskjellige tidspunkt) Nå som vi straks flytte, ligger faktisk den nye skolen noen hus bortenfo (slipper 45 minutt i bil hver dag)r. De slutter tidligere, som gjør at vi får mere tid sammen. Å gå på skolen å ha matte, engelsk, naturfag m.m te klokka 15.30 hver dag e tøft når man e 4 år......og etterpå vente leksan. Nå kommer Ida til å være ferdig kl 14.30 og har mulighet til å komme hjem i langlunsjen om det er ønskelig. Den nye skolen e en liten skole. 12 elever i hver av de to klassene. Philipinsk opprinnelse som er kjent for sitt koselige og varme miljø. Lokalene er helt jævlige. Gammelt og slitt. Men heller det. Heller en litt rusten fasade med varm kjerne. Ei av damene jeg er blitt kjent med her, Tracy (Australia), har og har hatt flere av sine barn på denne skolen (kalles studygroup). Hun skryter veldig av det gode miljøet og den varmen lærerene har overfor barna, i tillegg til at de faktisk lærer en hel del. Det ønsker jeg for mine. Datteren til Tracy er dessuten like gammel som Kaja og står klar med åpne armer for å ta imot henne. Fikk sms av Tracy i går om at datteren hennes (Savanna) hadde snakket om at Kaja hadde hatt en tøff start på singapore skolen, og jentegjengen hennes hadde blitt enige om at nå skulle Kaja få en velkomst av et helt annet slag. Hun var visst, ifølge Savanna, allerede tatt opp i gjengen (vi krysser fingrene). Nå gleder Kajamora sæ te mandag!

Kaja kommer til å bli testet ved oppstart, for så å få tilpasset undervisningen til sitt nåværende nivå. Det er stor lærertetthet og de har erfaing med å undervise barn fra Norge. Moralen: Man skal kanskje ikke skue hunden på hårene, ikke alltid det som ser best ut på papiret fungerer i virkeligheten. Så satse vi på at dem lære nok, men ikke minst at dem får to fine år i et trygt og varmt miljø sammen med vænna.

(Årsaken til at Erik ikke kan bli med over, er at de ikke tar imot barn over 10 år, og desuten tror vi at han er gammel nok til å tåle Singapore stilen bedre........Antenner og falkeblikk er slått på). Erik sliter litt med å få innpass hos guttene, men vi tror det løser seg. Han jobber som et tørk til hver test og har de to siste ukene fått full pott. Han er stolt og føler mestring. Eksamener er vanlig fra 1.klasse!!!!!! Det var jeg rett og slett ikke klar over. Vi håper Erik tåler den påkjenninga. Vi skal i hvertfall hjelpe han så godt vi kan. Han blir å kjøre sammen med Tor-Erik til og fra skolen. Ikke sikkert det er så dumt med litt far og sønn tid. Har vært litt utfordrende å være mye fraværende pappa og gut som ikke ser så my te pappan sin. No får dem vært litt ilag bare dem to. Og det e planer om at Erik ska spill litt fotball sammen med Tor-Erik og kailla'n på Brødrene Dahl en gang i uka:-)

Guten ble foresten målt på skolen i dag! 161 cm på strømpelesten:-) Storgut!



Erik va i ekstase etter en tur til postkassa forrige uke. Stor konvelutt fra klassen, der alle hadde skrevet brev! Utrolig koselige og fine brev! Tusen takk 5a! Dåkk e savna kvar og ein av dåkk!


Som husfrue begynner jeg å trives godt (bynne å kjenn på overskudd....hurra!!). Så langt har jeg hatt det travelt(men det e sånn æ like det). Følger barna på skolen hver dag. Har kommet igang med trening, bruker litt tid på matlaging, kommet igang med brødbaking, handling til hus og heim og henting av barn for så å sette igang med lekser. I tillegg er jeg blitt tatt inn i varmen i koneklubben (Vung Tau lady expat club).... Og har funnet to som jeg trives godt med. En nederlandsk dame, Mirjam og Tracy (Australsk) på min alder. Dameklubben møtes fast til kaffe en gang i uken, som er et utrolig bra tiltak når en kommer til en ny by uten kontaktnett. Det er noen som spiller fast bowling og  en gjeng som spiller kort. Jeg har vært med på kortspillinga....som også gjerne innebærer noen glass vin. Mange trivelig og rare damer der:-) Det viktigste e at æ no har fått nån å støtte meg på. Noen som har bodd her en stund, som vet hvilke utfordringer og muligheter byen byr på. Noen jeg kan ringe til bare for å treffes å ha det hyggelig. Betyr mye. Vi tilbringer en del tid som familie sammen med både Tracy og familien og Mirjam og familien. Tipp topp tommel opp!

Min kvardag e jo snudd på hodet. Fra å vær i 100% jobb, forskjellige verv, hus og heim.....te no å vær hjemmeværende med yderst få oppgaver. Æ e elendig på å motta hjelp, og no ska æ ha en dame som ska gjør alt i huset mitt. Luksus...ja så absolutt. Men den medaljen har også nån utfordringa. For det første synes æ at det e litt vanskelig å sku bestem at nån ska gjør ting på en bestemt måte i mitt hus. Det og sku rette på og instruere et anna menneske i heimen synes æ e vanskelig. Nå som har resultert i et par utfordringa. Ta for eksempel klesvask. Her e det ikke så vanlig å ha vaskemaskin med anna enn kaldt vann. Vi har ordna oss med en som vaske opp te 90 grader...man vil jo gjerne ha reine klær. Vel.....det at mange ikke e vant til det , betyr at mange ikke vet hvordan man leser en vaskelapp (inne i klærne) eller vet hva som skjer med klær som vaskes for varmt eller sammen med andre farger. Resultatet etter kort tid med hushjelp e en dunge med ødelagte klær....rare farger og små klær. Og ja....æ har forklart. Vist lapper, sortert klær i bunker og forklart igjen. Så...hvorfor gjør jeg det ikke bare selv? Det å skulle ta fra henne den oppgaven ville såre henne. Tar jeg oppvasken om kvelden i stedet for å la den stå til henne.......er det første hun sier når hun kommer neste morgen....WHY?????? som om jeg skulle ha gjort en alvorlig kriminell handling:-) Dressen til Tor-Erik (som han gifta sæ i) den sjer no ut som ei vasketue på kleshenger......Inni står det DRY CLEAN ONLY...men den lappen ble nok itj lest. Det va Tor-Erik som oppdaga det....den hang slapp og rar på en henger opp(kopptu e vel det beste ordet for ka den såg ut som). Æ hørt nå bainning og bestemte skritt på vei ned fra vaskerommet....HU HAR VASKA DRESSEN MIN!!! dein va itj engang lagt te vask. Så i dag, sia vi ska flytt hadd æ intervju med ny hushjelp..... og denne gangen trur vi at vi har funni ei som kan å les de lappan:-)

Ny huset ligg i et veldig trygt området. Sentralt like ved sjøen (ca 1,5 minutt gange). Kino, nytt treningssenter, fin sjøpromenade, kort vei te hovedgata, nån fine parka, vakt døgnet rundt og vaktmester som fikse alt som måtte fikses. Området har også generator som starter ved strømstans......noe som er i hvertfall et par ganger i måneden. Det viktigste er uannsett at vi fikk en god følelse i huset. vi tror dette kan bli et hjem:




I tillegg så kommer vi oss unna huset vårt før tørketiden kommer. Da kan man faktisk oppleve at kryp fra skogen like ved trekker til huset for å finne vann........nei takk! Vi har jo allerede hatt besøk av en uønnsket skapning. Tror den heter Conret. Bittet er giftig og lager stygge sår man må til sykehuset for å få behandling for. Amerikaner'n puttet vistnok denne og slanger ned i tunnelene til vietcong under krigen her.

Karen vi fikk på besøk av var vel sikkert 15 cm lag. De ka bli større. Driiiiiit hæselig beskriver'n godt!

Vi drar på tur til uka. Con Dao står for tur. En tidligere fangeøy utenfor Vietnam. Mange Vietnamesere tørr ikke dra dit fordi det vistnok er mye spøkelser der. Så det kan jo bli spennede:-) Har ikke snakket så høyt om det til ungene enda:-) Vi håper på litt snorkling og noe historie, bading og god mat:-) Når vi kommer tilbake flytter vi inn i nyhuset. Før det har vi forhåpentligvis fått kontaineren og tingene våre er på plass i huset. Mye å se frem til og mye og glede seg over her og nå.

 

 

Bøyer seg i hatten og gråte nesa si sår og rød-vækka

Jeg har egentlig aldri vært den som har gått hjem for å gråte etter å ha kjørt poden i barnehagen for første gang. Bekymret....jo....det er jeg en mester på. Tenker mye på ungene.....ja som regel alt for mye:-) Uken som har vært..... har for min del vært ganske så tøff. Mye tøffere enn jeg hadde forberedt meg på.




Mandag:

Ja så var skoledagen endelig her. Ungene fulle av forventning, vi foreldran klar for å komme i gang med hverdagen, og spente på hva skolen her ville by på. Skoleuniformene satt som skudd, og Lam kjørte oss alle sammen til Singapore International. Ida hadde møtt læreren sin før, Kaja og Erik hadde begge lærere som også nettopp hadde kommet til Vietnam. Små klasser for alle tre, skulle jo ligge til grunn for at barna skulle bli tatt godt imot, og lære mye. At Ida kom til å gråte en del de første dagene tok vi som en selvfølge, men følte oss samtidig sikre på at hun kommer til å trives i klassen, og lære engelsken ganske kjapt. Jeg satt på skolen hele første dag......og her varer ikke skolen til kl ett. Neida, Ida og Kaja er ferdig 15.30 og Erik klokken 16.15. Det er ikke medregnet etterskoleaktivitet som starter om en ukes tid. Den første dagen tørka jeg tårene på Ida en del ganger. Men var jo som sakt forberedt. Den første dagen gikk i grunn greit. Gikk mine runder og sjekket på alle tre flere ganger om dagen... og fikk stort sett tommel opp. Når dagen var over var tilbakemeldingene fra ungene at det hadde gått fint og........Æ sjønt itj en skit! (sitat Erik:-). Ikke bare er all undervisning på engelsk, Lærerne kommer fra ulike steder i verden og har derfor også forskjellige dialekter. De fleste som går i Erik og Kaja sin klasse er blitt veldig gode i engelsk, mange har også engelsk som førstespråk. Det er klart det stikker i hjerte når Ida på 4 og et talt (som hu sier sjøl) hulker og tårene triller: "Mamma dem ainneran e så my flinkar enn mæ......æ vil dra heim atme dæ". Men første dag gikk bra. Det var god stemning i bilen på vei heim.

Tirsdag gikk som mandagen...... ungan forsto lite og Ida gråt en del.

Erik hadde fått en del lekser. Han var ivrig og satte seg ned med dem med en gang vi kom hjem. Etter hvert fortalte han at læreren hans var streng. Han svarte kort når Erik spurte....og hadde til og med sakt at Erik spurte for mye. Erik er i en klasse med bare jenter, der alle har enten mor eller far som er engelsktalende. Hele uken har Erik fått masse lekser. Vi starter med en gang vi kommer hjem fra skolen, kun avbrutt av middag, og han er ikke ferdig før han skal legge seg. Erik ble forkjølet på tirsdag, og vi henta han på skolen på onsdag -han hadde vondt i hodet. Gjennom en annen lærer fikk jeg vite at Erik's lærer virket irritert over at Erik er syk, og at han ble hentet fra skolen(han hadde ikke feber og så sikkert ikke veldig syk ut). I tillegg hadde han uttrykt irritasjon over at jeg har vært på skolen for å sjekke at ungene mine har det bra. På torsdag blir jeg kalt inn på "teppet" av Erik's lærer. Jeg forbereder meg på å ta opp hvordan Erik var blitt møtt, og at det individuelle opplegget kanskje ikke var så individuelt som de skulle ha det til. Møte begynte klokken 08.00...og jeg strevde for å få en gråtende Ida av leggen for å komme meg til møte. Tor-Erik var i HCMC (to timer unna)...så jeg kunne ikke ringe å få hjelp. Vel, etter å ha ventet i 20 minutter kom endelig læreren. Han mente jeg hadde ventet på feil sted....enda kontordamen hadde ringt han og sakt at jeg satt der jeg satt (?). Han kunne fortelle meg at han måtte ha et møte med meg fordi Erik hele tiden hadde vondt i hodet og vondt i magen. Det dukket faktisk opp hver gang han fikk et vanskelig spørsmål. Det var derfor viktig at Erik leste godt til testen dagen etter, slik at selvtilliten hans ble litt bedre.......Jeg ble mildt sakt irritert. Det sitter en pedagog og forteller meg at vi må øve ekstra til en prøve for å få opp selvtilliten (så vidt jeg vet er selvtillit litt mer komplekst oppbygd).....når problemet i (i mitt hode) dreide seg om en svær, brysk mann som helt tydelig ikke liker den lille utfordringen han har fått med en elev fra Norge som ikke forsto ett kvekk av undervisningen hans. Hadde læreren bare greid å skjule det for Erik....- at han synes min sønn var en klamp om foten......men jeg er redd han ikke greide det, og DET i seg selv ville gitt de flest vondt i magen. Vel...jeg spurte om et par spørsmål ....og ble sendt videre til samtale med rektor.

Før jeg i det hele tatt kom meg til rektors kontor hadde jeg på nytt ei lita jente rundt foten. Flere tårer..... og denne gangen ikke bare hos Ida. Demningen brast. Jeg var fortvit, alein, sint og skuffa. Situasjonen med læreren te Erik, to jenta som hele uka snudd ryggen te Kaja, Ida sin utrygghet, min egen utrygghet, fremmed land uten nettverk eller familie. Alt vart blanda med en voldsom beundring for ungan som har vært positiv, klaga lite, bitt sæ i leppa og stort sett holdt tåran tebake. Bare å bøy sæ i hatten for dem.....

 Jentan iført gym-uniformen


Ida tørka tåran igjen, og gikk tebake te klassen sin.....æ grein resten av dagen. Gjennomført møte med rektor med snyteklut og kjøttkaktryne:-) Han er en fornuftig mann, og lovet å ta tak i situasjonen. Etterpå tok æ en taxi heim.

Så skal ungene hentes. Lam (vår staute, omsorgsfulle sjåfør) er i HCMC med Tor-Erik, så ny taxi. Sjåføren stinka alkohol og aner ikke hvor han skal (som om ikke min dag va kjip nok). Men etter noen runder med Lam på telefonen, finner han tilslutt veien (æ e jo helt blotta for stedsans og derfor fullstendig ubrukelig te å finn veien). Sender han elegant heim....like greit å få en ny taxi når barna skal sitte på. Blir møtt av flere lærere som hadde fått med seg mitt lille "brake down" tidligere på dagen. Tydelig at situasjonen er blitt tatt alvorlig. Læreren til Erik er annerledes. Forteller at Erik hadde skåret mye bedre enn han forventet på en uannonsert ferdighetstest samme dag. Erik, Kaja og Ida var alle i godt humør. Erik hadde for første gang pratet med læreren sin (utenom fag), og han hadde til og med smilt til han(wow).

Resten av ettermiddagen gikk med til lekser og pannekakespising:-)

Fredagen hadde vi nytt møte med rektor og læreren. Tor-Erik var også med denne gangen. Læreren inviterte Erik på besøk (han har en datter i klassen til Erik), og tilbudte også å hjelpe Erik med leksene to ganger i uka. Jeg er fortsatt irritert, men ser at læreren nå prøver, og at den realsjonen som skulle vært forsøkt bygd fra dag en, nå er i gang. Jeg skal være positiv, men haukeblikket og antenne er påslått:-) Du kødde ikke med flokken min:-)



Bilder fra skolen.


Erik kom hjem med strålende resultat på fredagsprøven (vi fikk faktisk sms av en meget fornøyd lærer) Og aldri har det smakt så godt med helg, for både små og store.

Ungene har jobbet hardt og har allerede begynt å høste fra det. Progresjonen hos alle tre er enorm.

For min del har en viktig brikke falt på plass denne uken. Jeg ble tipset om en klubb for kvinner (først og fremst fra andre steder i verden enn Vietnam) som møtes hver uke. Jeg hadde ingen intensjon om først og fremst omgås ikke-Vietnamesere, men språkbarrieren var mye større enn jeg forventet. Så denne klubben er et godt utgangspunkt for nye relasjoner. Her finner man det meste. Fra innbitte skotter, omgjengelige Australierne, rappkjefta nederlender:-), tantete briter og søte damer fra østen:-) Nå har jeg endelig startet et eget nettverk som jeg tror hele familien vil nyte godt av. En av damene har tatt meg under vingen sin, og i helgen var vi sammen med henne og familien både på lørdag, i et vannland, og på utflukt i "naturen" på søndag. Kjempetrivelig familie med en datter i Erik's klasse, ei som er like gammel som Kaja og en gutt på 16. Lørdag hadde vi to klassevenninner av Erik på besøk. Full fart i bassenget, og taco til middag etterpå. Endelig! sånn det skal være....godt med litt ekstra liv i huset:-)

Bilder fra vannlandet:






Noe slitent vannland, men vi hadde en herlig dag (og vannet va rikelig klora:-) Mange sklia og flere basseng - noe for alle aldre.

Vi har også sett på et nytt hus. Noen hus, på tross av at de er flotte....blir liksom ikke et hjem. Fra første dag har det huset vi bor i nå, vært et sånn type hus. Jeg finner meg ikke til rette. Da vi dro for å se på det andre huset fikk jeg lyst til å sette mitt preg på det.....lage det til et hjem. Området er kjent som et av de tryggeste (vakt som går rundt nabolaget hele døgnet), det har litt mer hage, mindre basseng, men et stort basseng like i nærheten til fri benyttelse for oss i nabolaget. Kort vei til byen (gangavstand), SOS klinikken (lege) i samme gate, sjøen et par minutt unna og lite trafikk som gjør det mulig for ungene å sykle til parkene like i nærheten. I dag ble det klart at vi skal flytte. Stor jubel i hele familien, og vi satser på en frisk start for flere eventyr. Kanskje kontaineren vår kommer snart også:-)

 

 

 

På eventyr i Hoi An




For å korte ned ventetiden(dautiden) frem til skolestart, dro vi på ferietur til Hoi An. Turistby som vi skulle tilbringe en hel uke i. Hotellet, Hoi An trails (som vi valgte pga mulighet til familieløsning med dør mellom to rom) så veldig bra ut, og betjeningen er veldig hyggelig. Veldig praktisk og godt å kunne dele oss litt både om morran og kvelden. Ungene får styre litt selv den lille tia vi er på rommet. iPad, tv, skrik og skrål:-)

Mange sammenligner Vietnam og Thailand og på flere områder kommer Vietnam dårligere ut. Service har vi hørt mange klage på. Det vi har opplevd her i Hoi An så langt ( både selv og som tilskuer av andre) får man litt som man fortjener. Er man åpen og smilende får man gjerne det samme tilbake. Sånn som på hotellet her kommer de gjerne bort å leker med barna, tar de opp på fanget og koser med dem. De er utrolig opptatt av barna! Og når barna har det bra-har vi voksne det bra! En dag Tor-Erik og jeg sto i hotell resepsjonen og snakket med ei ansatt. Begynte hun plutselig å stryke meg på armen. Hun kikket opp på meg med store nysgjerrige øyne. "Hair"! Jeg er blitt ganske brun og hun ble så opptatt av mine lyse hår på armene at hun måtte ta på meg (Dåkk som kjenne mæ godt veit at æ e ganske langt fra nån varulv:-)  noen vil kanskje synes det er ubehagelig, men for min del er det helt greit. Opptrer man smilende og åpen, tillater mange seg å utforske....ja kroppshår og andre særegenheter med utseende og kultur. Vi utforsker deres skikker og land.....at de er nysgjerrig på oss er jo bare en bra ting (selvfølgelig en grense for alt). Men ikke noe ubehagelig så langt i Hoi An.

 




Gamlebyen i Hoi An er kjent for sine mange skreddere. Vi hadde planer om å kjøpe litt klær(siden vi er for store for å kjøpe klær i butikkene her nede). Å velge skredder var jo enklere sakt enn gjort...... Det er mange av dem. Vi endte opp med A Dong Silk (? :-) fordi vi så en annen prøve en dress da vi kom innom.....og den satt som et skudd. Vi plukket ut hva vi ville ha, hvilket snitt og stoff....ble målt "i hue og rævva" og så var det gjort. Flere prøvinger i dagene som fulgte slik at alt satt perfekt. Dette var folk som kunne kundebehandling og faget sitt. Anbefales på det sterkeste. Erik fikk også dress og jentene kjoler og topper (men hos en annen skredder -litt rimeligere i pris). Tor-Erik fikk både dress med vest og skorter, smoking og ekstra dressbukse. Undertegnede 5 kjoler.

Lufttemperaturen er på 32-34 grader, så det er varmere her enn i VT nå om sommeren. Merker det spesielt godt om kvelden. Her er man svett til man kommer inn i air condition. Å prøve klær har vært en utfordring. Og når man har fått dem på lurer man på om man får dem av:-)

Vi tok en båttur på elva i Hoi An en av de første dagene. Avslappende og utmerket måte å få sett litt. Ungene fikk styre skuta, som for dem ble høydepunktet på turen. Ingen problem å se at disse skipperne er til å stole på. Fører båten med stolthet:-)

    


Maten her har vært tipp topp! Vi på 5 spiser og drikker (middag) til ca. 200kr totalt. Erfaring så langt er at det er lurest og velge vietnamesisk mat. Det tar kortere tid å få maten og den smaker bedre:-) Kanskje ikke så rart...det er jo det de kan best.

 



Fisk bli gjerne servert med rot og topp:-) Tippe Mamma e rimelig overaska over at æ spist den:-) Æ bynne å bli voksen.......trur æ:-)

Den grønne tallerkenen er vannspinat - min nye favoritt. Satser på å spise meg lei på den i løpet av disse to årene....så slipper jeg å savne den når jeg kommer hjem:-)

Mens vi var i Hoi An var det fullmåne. Noe som blir feiret her. Alle gatelys ble slukket og bare lyse fra de fargerike lyktene og faklene (og butikkene) lyste opp gatene. Vi tente fargerike papirfakler og satte ut på elven som skal bringe lykke. Stemningsfullt og masse folk i gatene.






Obligatorisk tur til gamle bygninger mente Tor-Erik var et must. Sjøl lider jeg fremdeles av overdose fra egen barndom.....men joda.....ser jo at det er en del av pakka. My Son, er Cham folkets (en av Vietnams minoritetsgrupper) hellige plass. Over 1000 år gamle bygninger er spredt over et stort området. Der var det også utstilt en rekke av utsmykningene Cham folket hadde i disse hellige bygningene. Vi hadde med oss en kar som jobbet på hotellet, som ønsket å være med for å praktisere engelsken sin. Tor-Erik spurte og grov om alt han så....og kom etter hvert til denne figuren:



Kommer ikke så godt frem av bildet, men denne var svær......Tor-Erik: What is this? Guiden ble ganske forlegen..... prøvde å finne ordene og peket diskre litt under beltestedet. Et gigantisk kukhau på trøndersk altså:-) Det viser seg at Cham folket er veldig opptatt av fruktbarhet.....og at det tar stor plass (hihi) i deres åndelige ritualer også.





Guiden vår fortalte om en elv og noen kulper en halvtimes marsj inn i jungelen, som han pleide å gå til da han var yngre. Hadde vi ikke hatt med barna, kunne han ta oss dit. Prøv oss!...sa vi. Vi snur jo bare om det blir for tøft. Innrømmer glatt at jeg var litt skjelven. Slanger, edderkopper og alskens kryp som sikkert finnes i en vietnamesisk jungel, kunne jo ligge på lur. Erik delte helt klart min tankegang, men overvant frykten og ca 45 minutt, senere var vi fremme ved en foss med kulp under (Vi sendte jo selvfølgelig guiden først i rekka...og han trampa litt ekstra hardt i bakken innimellom). Da hadde vi gått på en rimelig gjengrodd sti, gjennom kratt, over dyp søle og høyt gress. Guiden vår ville snu flere ganger, men hele familien var enige om at vi skulle vise han hva vi var gode for. Erik, Kaja og Tor-Erik bada i kulpen (tøffinger!), vi spiste kjeks og så gikk vi tilbake. Da vi kom frem til bilen var vi fem meget stolte og slitne eventyrere..... og en imponert guide. Han hadde aldri tatt med seg vestlige, og Ida var den yngste som hadde tatt turen sammen med han. High five for oss!


 




video:img3457

 

 


Snorkletur til Cham Islands ble en fantastisk dag. Vi ble hentet på hotellet og brakt til havna der en trebåt skulle ta oss ut til øygruppen. Brukte ca en time ut, så da kunne vi senke pulsen, og rigge oss til på soldekket. Ved første snorkleplass var det litt bølger, i tillegg små brennmaneter. De var helt ufarlige, men du kjente et lite støt når de traff. Erik hadde gledet seg veldig, og hadde stor forventninger. Kombinasjonen ble vel litt i meste laget. Han ble plutselig redd. Redd for alt som kunne finnes i sjøen, for å bli brent, bølgene.....ja i det hele tatt. Han nektet å komme uti igjen etter et halvhjertet forsøk. Men guten jobba knallhardt med seg sjøl mot neste snorkleplass, og etter en stund kom han uti og hadde en fantastisk opplevelse (Det beste med hele turen ifølge han selv). Vi så både Nemo og Dorris, blekksprut og mange andre fine fisker. Ida duppet rundt i badering, men øver nå i etterkant iherdig med maske og snorkel. Undertegnede ble nødt til å snorkle uten snorkel......for en mangeårig Otrivinavhengig strider det mot natur og puste med munnen......hadde ikke sjans. Kvelningsfølelse og panikk.....nei, va heller opp å pusta æ.....fungert det og:-)

Etterpå dro vi inn til stranda på en av øyene, ble servert mat og badet mer.

 

video:img3523

 

Når vi kom tilbake til hotellet ville barna i bassenget......er ikke forundret om vi får svømmehud og finner før vi flytter hjem:-) middagen tok vi på hotellet etter en lang dag på farten. Underholdning både av personalet og av interne artister:-)

video:img3554

 

 


Strendene i Hoi An er flotte. Hvite strender, palmer og klarere vann enn i Vung Tau(renere og). Første dagen på stranda leide vi en runde med vannskuter. Hele familien fikk en tur....de tre eldste likte det best:-) vannet her holder ca 28 grader....det er rimelig behagelig.





 


Ikke så enkelt å få til bilder av Erik....han er stort sett under vann:-)

Den eldre damen på bildet sammen med meg, solgte nøtter m.m på stranden. Jeg er så svak for rynkete godt voksne damer (tror det har noe med ei dame jeg har hatt veldig kjær.....Bestemor Helene). Dama på stranda ble veldig stolt når jeg spurte om vi kunne ta et bildet sammen. Smilte ikke så bredt på bilde.....for tenner hadde hun ikke:-) Men gliste bredt da jeg viste henne bildet etterpå.

Ida har klekt svømmekoden. Plutselig tok hun dykkemaska til Erik og svømte av sted. Litt dypt i vannet enda, men nå er det like før alle fem er svømmedyktig.



Etter en uke i lag returnere vi no te kvardagen i Vung Tau. I bagasjen har vi gode opplevelsa, oppdaga mer av Vietnam, nye klær, samla litt overskudd og noen feriegaver til oss selv:-)

Kokosnøttskåler og bambusskåler:

 

På mandag starte skolen. Uniforman e ferdigstrykki (tar null ære for d) og vi forberede oss te å brett opp arman :-)

Mat, hjemlengsel, drager, ellediller og krokkofanter

Denne uken har gått fryktelig tregt for min del. Jeg har hatt skikkelig hjemlengsel. Vietnamesere er vennlige og for så vidt nysgjerrige. Utfordringen er å bli kjent med noen. Språkbarrieren er stor.....de snakker lite engelsk, jeg kan ca fem ord vietnamesisk. Redselen for å bli "alene" i to år kom krypende.Denne uken har jeg gått i kjelleren.......ja jeg visste vel det ville komme. Lærte det på kulturkurset også. Når man opplever kultursjokk kommer man....før eller siden til å ta en tur ned i kjelleren. Nå er det gjort......der var det MØRKT og nå er jeg på vei opp:-)

Det største lyset i tunnelen ble slått på når en husagent vi pratet med på lørdag kunne fortelle om en klubb for kvinner som bor i Vung Tau (Klubb for kvinnelig "expats"). De møtes hver onsdag på et hotell, og jeg har håp om at dette kan være billetten til et eget sosialt liv når barna begynner på skolen. En grei start der sikkert mange av dem behersker engelsk og kanskje kan introdusere meg til aktiviteter og lokalbefolkning som snakker engelsk. Det som muligens har forsterker følelsen av å være ensom, er at her er det Tor-Erik alle henvender seg til når vi er i kontakt med lokalbefolkning. Et eksempel var når vi hadde besøk av han som eier huset vi leier. Han og noen av hans ansatte kom kjørende inn fra HCMC (2-3 timer). Så da hadde jeg 3-4 menn i stua mi, og jeg ble behandlet som luft. De enser ikke min eksistens. Årsaken er at de gjennom å overse meg viser Tor-Erik respekt ved å ikke se på hans kone. Jeg forstår at de tenker annerledes, men synes det er rimelig kjedelig og ikke være en del av det som skjer:-) Heldigvis er ikke alle like tradisjonelle til denne måten å vise sin respekt på....heldigvis.

Når ungene og jeg er ute og farter er ting litt annerledes. Folk er ekstremt opptatt av barna:-) Tar på dem, uttrykker en voldsom beundring og forteller dem eller meg hvor vakre de synes de er.....kan ikke si meg noe annet enn enig:-) Og barna synes stort sett det er helt greit.

Barna ser ut til å trives bedre og bedre. I går sa Kaja: "æ kjenne at æ bynne å hør te litt i Vietnam æ". Ida svarer umiddelbart: "Æ kjenne at æ høre te i Norge!" :-) En ting e sikkert at de tre har funnet hverandre på en helt annen måte. Erik og Kaja har utviklet et kjempegodt vennskap. Vi har hatt en lang sommer, der ungene ikke har hatt andre enn selg selv å leke med. Kontaineren med alle lekene har ikke kommet, så jeg er i grunn ganske imponert over hvor positive de er.



Drageflyging på Front Beach og Erik og Kaja i baksetet på Kia'n.

Maten her er lett og mye er godt. Det er i tillegg billig å spise og drikke ute. I forbindelse med at den tidligere sjefen på BD nå dro hjem, ble det middag for alle ansatte med familie på en av byens restauranter. Vi var ca 40 stykk som spiste og drakk rikelig. Prislappen kom på ca 2600 kroner....TOTALT!!! Det er jo ca det samme som en middag for to med et par øl til vil koste i Norge. Vi fikk servert to typer skjell, vårruller, baby blekksprut, fiskerett, hot pot (Gryte som blir satt over varme på bordet. grønnsaker, sjømat/ kjøtt/ kylling eller litt av alt blir hatt i gryta under måltidet.), scampi på spyd, biff på grønnsaker og frukt. Øl er noe vietnamesere konsumerer mengder av, ellers går det i vann, brus og ferskpresset fruktjuice. Fat blir satt utover bordet, så forsyner alle seg av alt. Sosialt og spennende.




Helgen har vært bra! Godt å være to voksne:-) Fikk til og med en time alene... jeg og Tor-Erik. Vi var nede i byen sammen med Lam (sjåføren). Ungene ville på kids yard (lekeland) og Lam kunne sitte utenfor å passe på. Han er en toppkar! Tor-Erik og jeg kunne rusle oss en tur i Baku Street (hovedhandlegaten) uten den lille (høyt elskede) halen vår:-) Fikk selvfølgelig konstanter at det å kjøpe seg klær i butikken kan vi vel bare glemme:-) Vi er for abnorme. Får vel finne oss en skredder. Uannsett....voksentid var godt! Pizza og Scrabble til kvelds:-) Begge dagene startet Erik og jeg med trening kl 07.00. Lam henter og bringer oss med et smil. Erik er dønn sliten og jeg kan godt forstå hvorfor. Det er godt og varmt allerede klokken sju. Treningssenteret jeg trener på har ikke air condition, men heldigvis noen vifter. Veldig godt med den timen jeg har der hver dag i helgen....tid for seg selv har det vært lite av så langt. Alt er som det bruker å være på gymmet. Mye hoftesving i utholdenhetsavdelingen og en god del mosjonister med kreative øvelser. Her er det få som trener hardt...de mosjonerer og beveger seg på mer eller mindre underlig vis.-)

I dag søndag dro vi på utflukt til Bin Hoa. Varme kilder som varmet opp basseng, man kunne koke egg i varme kilder og ikke minst.. vi kunne mate krokodiller der!! Ida syntes det var rimelig skummelt, og holdt godt tak i mamma's ben ....."men æ lurkjika på dem altså mamma!" I bilen på vei til resorten vi skulle spise på var Tor-Erik skrubbsulten og kanskje en smule snappy:-) Da kommer det tørt fra Erik bakerst i bilen...."Du pappa....hvem ville det være farligst for om du ramla ned te krokkodillan no?" Tor-Erik lure på koffer han spør om det?  "Det høres ut som du e sulten pappa...og tenkt kanskje du kunna funni på å spist de krokodillan:-)

video:img3221



Trafikken i Vietnam er noe for seg selv. Finnes det en snarvei å ta, blir den benyttet uansett om den går mot, med eller på tvers av kjøreretning. Dette fungerer faktisk overraskende godt så langt vi har sett. Lyd og lyssignal benyttes rikelig:-) Dessverre tenker de ikke så mye på sikkerhet. Hjelm er kun påbudt hos voksne, og det virker ikke til at det er noe krav om kvaliteten på hjelmen. Tror man kunne komme unna med å sette en potte på hodet. Så langt har vi ikke sett noen ulykker, men flere nestenulykker. I går kom det 4 gutter i 20 åra susende forbi oss på en moped. Heldigvis er Lam en dyktig sjåfør som er på vakt når han kjører. Han slakker farta. rett foran oss vingler mopeden med gutta boys og får wobler. Det bærer over i feil kjørebane, sneier en moped som kommer imot, men berger akkurat. Ser de stopper og tre hopper av. Alle gutta ler, men frykten lå som et drag over dem. Den fjerde kjørte som et svin videre, og Lam mumlet "he is going to be killed" ......og mange dør i trafikken her. Myke trafikanter, så og si uten trafikkopplæring og uten fokus på sikkerhet kombinert med trafikalt kaos og i noen tilfeller en god del øl. Så vidt jeg har forstått er det noe i kulturen som sier at hvis man tenker at noe skal skje er faren større for at det faktisk skjer. Dette hindrer mange i å tenke forebyggende fordi de ikke ønsker å tenke på ulykken. Sikkert mange flere årsaker til hvorfor trafikksituasjonen er som den er, men det var en forklaring jeg fikk.

Bilde: Vorri på hainnel ventle󾌵

I tillegg har de jo med seg i overkant mye folk eller ting på mopedene. Så vidt jeg kan forstå gjør det jo noe med kjøreegenskapene. Vi er glade vi har en ganske stor bil og en sjåfør som aldri tar sjanser. Føler meg aldri utrygg når jeg er ute å kjører med Lam...holder meg litt mer fast i taxi:-)

 

Nå gleder vi oss veldig til ferietur til Hoi An!

Vi gleder oss veldig til en uke sammen alle 5. Det vi vet om byen er at den er forholdsvis liten, har en gammel bydel som er på Unescos verdensarvliste, rolig stemning siden byen er stengt for trafikk store deler av dagen. Byen er i tillegg kjent for sine gode skreddere, noe som kan komme godt med for oss forvokste.

 

 

 

 

Det bli itj fæst uten skinnvæst, det bli itj mus uten snus......

Tor-Erik hadde en ansatt jobb som hadde bursdag og etter tradisjon synger man flere sanger for "bursdagsbarnet". Tor-Erik ble også utfordret til å synge en festlig sang og satte i gang med: "Det bli itj fæst uten skinnvæst, det bli itj mus uten snus......"...osv:-) Så kom spørsmålet......kan du oversette? The general manager of Brødrene Dahl Vietnam satt i saksa:-) Lost in translation.......det ble i hvertfall en seanse med mye latter og det er jo herlig i seg selv:-)

Erik ble 10 år 23. juli og dagen startet som seg hør og bør med sang og pakker på sengen. Bursdagsbarnet var storfornøyd så langt. Til middag var ønsket taco. Heldigvis finnes det en internasjonal butikk i byen og der fant jeg det mest sentrale for å få til taco. Gjester hadde vi også funnet:-) Ja for de vanlige gjestene bor jo langt unna nå. En kollega av Tor-Erik i Brødrene Dahl Norge og kona var på ferietur i Vietnam og tok kontakt om vi kjente til overnattingssted i byen vår. Etter en kort rådslagning ble vi enige om at om de ville kunne de jo alltids overnatte den natten hos oss. Erik var storfornøyd - for de ville gjerne være med på bursdagsfeiring også:-) Alex og Lien var jo selvskrevne gjester og Lam, sjåføren vår kom sammen med sin datter. Vips så var vi 11 til bords, ballonger, taco og god stemning. Mange koselige gratulasjoner fra Norge ble det også. Guten var godt fornøyd når han var ferdig med dagen......det gikk an å feire bursdag i Vietnam også:-)

  Lam hadde kjøpt en fantastisk kake til Erik. Smaken er litt underlig, men utrolig koselig gjort av Lam




Det norske paret ble med oss på Imperial dagen etter. En fantastisk fin dag....sol, bading, men likevel.... noen tårer. Selv i så flotte omgivelser....vakker strand, svært basseng, godt lag som ga barna masse oppmerksomhet....så var det en av dem som fikk veldig hjemlengsel. Besøket vårt skulle hjem til Norge.....det skulle ikke vi ......på veldig lenge. Savnet av venner, familie og huset vårt var ikke til å holde ut. Tårene trilla og det var ikke så lett å finne ord som kunne trøste. Heldigvis så snudde det etter en stund.






Hele familien har vel i grunn vært litt prega av hjemlengsel i det siste. Sommeren med Tor-Erik i jobb og i nytt land har uten tvil vært en utfordring...kanskje spesielt for meg og barna. Selv om vi får mye oppmerksomhet fra folk vi møter i butikken eller i byen har ikke barna så mange å leke med. Kontrasten fra "Lykliga gatan" på Nesset er stor. Det å ha gode venner og familie rundt oss er noe vi har satt stor pris på og som vi savner veldig.

Kaja har hatt ørebetennelse og vi har fått tatt i bruk den internasjonale SOS klinikken i byen. Vi ble tatt godt imot......måling av blodtrykk og febermåling er standard på hvert besøk:-) Vi fikk utlevert medisiner og dato for ny time (ettersjekk). Ingen bading med vann i øret. Så Kaja flyter rundt i bassenget i badering....som også var bra for BCG vaksinen som nå endelig er grodd skikkelig. Vell ferdig med antibiotika-kur våknet hun lørdag morgen med utslett flere steder på kroppen. Tok likegodt turen ned på SOS for tredje gang......man vet jo aldri når man er i et fremmede land. Men ble sendt hjem igjen med lovnad om å ta allergimedisinen vi har med fra Norge og at vi måtte komme tilbake om det ikke var borte innen  to dager. Slapp å betale og i tillegg ringte de den legen vi hadde sist vi var der slik at vi slapp å forholde oss til så mange leger. God service! Så nå håper vi på at hun er "prikkfri" i løpet av morgendagen. Mysteriet om hva som skapte prikkene er fortsatt uløst....

Barna har begynt på engelskundervisning. Mr.Les underviser barna tirsdag og torsdag. Jeg er med dem hver gang, og noen ganger blir Tor-Erik og Mr.Lam (sjåføren) også med. Etter ca 1.1/2 time er ungene slitne. Da har vi spurt og svart på engelsk, leika, grubla og kommet noe skritt lengre. Når 18.august kommer og barna skal begynne på skolen er de litt bedre rustet i møte med potensiell venner og undervisning.

 

Erik trener fotball 4 dager i uken. Nå i helgen sto vi opp 06.00 (Erik og jeg), spiste frokost og var på trening til kl. 07.00.  Der Erik trener er det også et treningssenter som jeg nå har kjøpt kort på. Senteret er ganske stort, meget vellutstyrt og har hele mangfoldet av medlemmer. Første dagen kom jeg dit samtidig med en kar i 40-50 åra (helt umulig å bedømme alder på folka her nede). Han hadde bleket (les oransje) hår og en litt pussig treningsoutfit. Han stilte seg opp midt på gulvet og begynte å danse til musikken med stor innlevelse. Etter denne oppvarmingen gjorde han et par underlige øvelser på noen av apparatene, tente en sigg på vei ut og forsvant på skuteren:-) Han fikk i hvertfall meg i godt humør. I tillegg var gymmets dronning også tilstede. Hun oppfører seg som hun eier lokalet, svinser selvsikkert omkring med en liten topp, bar mage, innkjøpt nese (med oppstopper tupp) og oppblåste.....lepper. Startet selvfølgelig økta med ørten minutters powerwalk med hoftesving på tredemølla og avsluttet på ristemaskinene som man står på og får menneskekropper til å sjelve som gele(har bare sett sånne på film før) Et par ganger kom det noen bort for å ta en nærmere titt på meg.....uten å være diskre og når jeg skriver nærmere snakker vi cm..ikke meter:-) som alle andre steder trenes det på utrolig kreative måter........ikke alltid like mye effekt vil jeg tro...men så lenge man har det gøy.-) Jeg storkoste meg i hvertfall....både med treninga og underholdninga:-)

Senteret spilte remixer av alt muligrart på full guffe. Funker som jern for meg:-) Til og med egen DJ stasjon i lokalet.-)

 

Etter at jeg var ferdig med treninga på lørdag og hadde gått bort for å se på Erik sin trening hørte vi plutselig korpsmusikk. Så jeg og Erik sprang ut på veien for å se hva det var. Først så vi en lastebil som var jassa opp litt mer enn vanlig:




Jeg begynte å filme opptoget med mobilen da det for meg virket som et festlig opptog......det viste seg å være en begravelse. Sluttet selvfølgelig å filme så fort jeg så at det kom en kiste bak korpset. Kisten var også full av farger og vakre utskjæringer. De nærmeste sørgende kler seg i hvitt. Det er fargen for sorg her. Og lastebilen som så så festlig ut var altså bårebilen. Fortalte Mr.Lam om hendelsen da han hentes oss. Jeg forklarte at jeg trodde det var ett festlig opptog og at begravelser i Norge foregår på en annen måte. Han spør meg om det er bedre eller dårligere her i Vietnam. Men som med så mye annet kan man ikke dele inn i bra og dårlig. Det er annerledes.

Annerledes er også mitt og vår kjære Nga (hushjelpen vår) sitt syn på edderkopper og egentlig de fleste andre kryp. Jeg peker og hun dreper eller bærer ut:-) Huset vårt er egentlig rimelig fritt for insekter nå etter å ha blitt gasset både inne og ute. Men en dag satt det en rakkar i det ene hjørnet i taket på kjøkkenet. Nga sa som hun som oftest sier: "Ahhhh, no problem:-)" Jeg svarer: "I dont like" (engelsken min blir verre og verre......man må bruke få ord skal man bli forstått). Så da ordner hun elegant opp.

video:img3071

Nga er tøffere enn toget sa Erik. Jeg er helt enig. Fikk gåsehud bare av å filme:-)

 

Så sånn går no dagan.......som dere skjønner går livet litt opp og ned her som hos de fleste. Vi har fortsatt troa på at vi skal få det til, samtidig som vi innser at gapet mellom Norge og Vietnam er forholdsvis svært. Ikke bedre, ikke dårligere....bare annerledes.

 

 

 

Ting faller på plass.....

Når vi er så langt hjemmefra er det så flott å kunne ringe hjem til venner og familie uten at det koster noe(Mamma fortalte at hun skrev flere brev i uka og kunne ringe meget sjeldent da vi var i Sudan). Vi elsker facetime<3 Alle barna har ringt venner og mange står fremdeles på lista. Ida har lenge snakket om en gutt i barnehagen hun veldig gjerne ville ringe til. Og det var jo klart hun måtta få lov til. Så jeg avtalte med pappa'n til Simon. Ida var så spent. Endelig kom Simon opp på skjermen. Ida lyste opp. Litt ut i samtalen ser vi pappan til Simon dytter han i siden og sier: "Må du bare si det da vettu...." Så sier Simon: "Du Ida.........Ska vi vårrå kjæresta?" Ida svare:  "JA!" og vips så va det fæst i Vietnam. Det va nemlig det Ida sa etter at vi hadde sakt hadet til kjæresten og pappan hans: "Mamma no bli det fæst i Vietnam...har vi nå ballonga?" Det vart brus/saft te middag, og egentlig hver gang vi har kosa oss med nå i ettertid har a Ida bemerka at det e fordi hu har fått sæ kjærest:-) Det e stas å værra kjærest sjøl om man bare e 4 år:-)

Forrige helg skulle vi sjekke ut byens egen fornøyelsespark. Man betaler og tar en gondol opp på et lite fjell, og kan da delta på de fleste aktiviteter mer eller mindre gratis. Først kom vi til et fiskevann der man kunne kjøpe agn som man knytte fast i en kjepp med snøre og kunne mate fiskene. Både Tor-erik og jeg tenkte at det ikke var av veldig stor interesse, da det sikkert bare var noe karpefisk eller lignende. Etter å ha sett fisken ombestemte vi oss rimelig kjapt. De så ut som sjømonstre.....og det va mange av dem:-) Ca 1,5 meter på det lengste og rimelig ivrige på maten. En av dem hadde faktisk revet en fiskestang ut av hendene på fiskeren og kom svømmende bort til Erik sitt agn å ville ha mer:-) Fiskene var en slags malle, og Tor-Erik som hadde hengt på agn (og luktet rimelig fisk) fant det best å vaske fingrene et annet sted enn i denne sjøen:-)

Badeland var det også....vi hadde med badetøy...men brukte det ikke. Ingen garderober for å dusje, mange badet i underbuksa, ingen utpreget klorlukt...heller en sterk lukt av urin fra toalettene like ved bassenget sa nok.  Mor sjøl la ned vetokortet. Unger: -det blir ikke noe bading. Ble vel ikke kåra til dagens mamma den dagen heller:-) Sånn i etterkant har barna faktisk dratt slutningen om at avgjørelsen kanskje ikke var så dum. Sanitærforhold er litt annerledes her. Håndsprit og våtservietter er standard utstyr på utflukt. I tillegg til solkrem selvfølgelig:-)



Barna har sånn smått begynt på litt idrett. Erik var gira på fotball. Vi er så heldige å ha en sjåfør som virkelig bryr seg om oss og hjelper oss så godt han kan. Han undersøkte og fant klubb til Erik for fotball og kampsport til Kaja. Erik spiller 4 ganger i uka fra kl 07.00 -09.00. Tidlig opp, men han er blid som ei sol når han kommer hjem. Innsatsen er stor, 6-7 flasker vann ned på høykant under trening og t-skjorta kan man vri opp når han kommer hjem. Gutta på laget varierer i alder og nivå. Det som er felles for dem alle er at de er positive og tok imot Erik med åpne armer. En ball fordelt på gutta og likevel ingen sure miner.

Kaja har begynt på Vietnams egen kampsport Vovinam. Dette er en miks av forskjellige typer kampsport. Første økt ga et kultursjokk. Treneren fika til barna over ørene for den minste ting. Barna hadde null respekt, noe som for øvrig er et stort problem her fordi de ikke får oppdragelse fra sine foreldre før de er ganske gamle. Uannsett....man slår ikke barn. Kaja ble selvfølgelig redd. Prøvde å berolige henne om at treneren ikke kom til å røre henne. Hun holdt ut og gjennomførte første økt. Den jenta er tøffere enn hun ser ut. Sjåføren vår tok en prat med treneren under økta - tror han gjorde det ganske klart at hun lyse lange skulle han la være i fred:-) Neste trening fika ikke treneren noen av barna:-)

På bildet ligger Kaja i spagaten på betong. Treneren har vært å korrigert beinstillingen og Kaja begynner å få nok. Men hun holdt ut:-) Og ønsker på trening igjen....bare ørebetennelsen går over:-)



På bildet er vi sammen med sjåføren Mr.Lam. Snill mann man kan stole på. Noe som er mye verd for oss. Han ler mye av at han er like høy som Erik:-)

Vi var i parken ved Front Beach etter Kajas trening en kveld. Vakker park med masse skulpturer, lys i masse farger, høye palmer, sjøen rett ved......og en del rotter:-) Jeg hadde trodd jeg skulle gyse mer av å se en rotte enn jeg faktisk gjør. Det samme gjelder barna (Tor-Erik tåler jo alt). Rottene hopper jo bare avgårde, uten interesse i oss...heldigvis. At de er der,forstår jeg godt. Vietnamesere spiser over alt.....og sover overalt. De er ikke veldig opptatt av søppel og heller ikke redde for noen skal se drøvelen deres mens de snorker på mopeden, hengekøya eller matta bak disken i butikken. De spiser når de er sultne, og sover når de er trøtte....uansett settingen:-)

 

 Skulpturene i parken varierer fra pene til mer morsomme slik som denne søte katte/rotte familien:-)

 

Ellers begynner vi å trives bedre i huset. Det er fremdeles ikke et hjem, men det håper vi å få til så fort kontaineren vår ankommer byen. Huset er stort og jeg innrømmer at jeg ikke har gledet meg til å være alene over natta her. Når jeg legger husredselen litt til side og bruker fornuft går det vel helst bra. Jeg er jo nesten dobbelt så stor som alle i dette landet. Tor-Erik har to managere på jobben sin som er like høye som Kaja. Jepp...jeg føler meg som en flodhest i maurtua....men det må jeg vel bare leve med.  

 

Kaja og Ida sitt rom til venstre og Erik sitt til høyre. De har forheng mellom rommene slik at det egentlig virker mer som ett rom. De roer seg fin om kvelden og virker til å trives godt. Utrolig å se hvor mye de har vendt seg til sin nye tilværelse på kort tid. Insekter er null problem lenger. De er opptatt av sommerfuglene som er så store at man føler man kan høre vingeslagene:-) Men ingen hysteri som det var i starten. Gekkoer er bare koselig nå, og den store vi hadde inne ser vi ute på veggen (vi liker i hvertfall å tro det er den samme). Den hadde munnen full av insekter da vi kom hjem etter en tur i byen i går kveld:-) Greit for barna å se at den virkelig er på vårt lag:-)

Ikke så lett å finne på ting å gjøre med barna hver dag. Tre stykker med ulike behov. Men fikk overtalt Erik til å bli med slik at jentene fikk fikset negler en dag. Jammen gikk vi ut med litt pynt alle 4:-)

 

Da begynner det å bli sent her, og jeg skal opp med Erik for fotball trening kl 07.00 i morgen....så ønsker alle en god natt:-)

 

 

 

 

 

Kulturuke, ulturkuke, tulkuruke, ultkuruke, ukturulke


Her kommer en liten oppsummering fra den siste tiden hos oss i Vung Tau, Viet Nam

Sist helg dro vi på langhelg til Phan Thiet sammen med Alex og Lien (Et sted 3 timers kjøring unna Vung Tau). 

Stedet vi bodde på var rolig, sett bort i fra kveldene da:-) Karaoke er virkelig greia her i Vietnam. Alle spretter opp på scenen med eller uten sangstemme. Fullstendig blottet for sjenanse:-) Og volumet er på maks. Det virker som det er jo høyere jo bedre som gjelder. Heldigvis var det stille på hotellrommet, slik at det gikk fint å få sove. Lørdagen dro vi på Jeep tur til en naboby, Mui Ne. Først ble vi kjørt til en veldig grunn elv med rød fin sand i bunnen (øverste bildet og de to under). Den gikk vi et godt stykke oppover. Godt å komme litt ut i naturen.

 

Vi dro også til en fiskelandsby, noe som var en stinkende opplevelse:-) Varmt vær og sjømat setter sitt preg på odøren....... Etter en tur på stranden dro vi opp til en ørken. Et ti talls barn hang rundt bilen med sklibrett de ville leie ut til oss. Vi tok med oss noen brett og gikk oppover i sanddynene.

video:340

 

 

 

Mye sand i øynene, men morsomt mens det sto på:-)

Flott helg med opplevelser og avslapping:-)

 

Denne uken har Tor-Erik og jeg vært på kulturkurs (Lien passet barna:-). Læreren var en halvt vietnameser, 190 lang, kvart fransk og kvart italiensk. Full av energi og mye å fortelle. Vietnamesisk og norsk kultur er på mange måter totalt forskjellig og det er viktig å ha kjennskap til hvilke salater vi kan tråkke i på vår vei. Spesielt for Tor-Erik som har ansvar for ansatte på jobb, men vil også gjøre veien min lettere ift sosialisering med lokalbefolkningen. Harmoni står i sentrum. Man skal for all del ikke skape konflikt eller opptre slik at noen mister ansikt. Viser man selv aggresjon og sinne har man tapt. Respekt for eldre står sterkt, det samme gjør hierarkiet. Jeg merker godt at jeg her er underlagt Tor-Erik i rang. Er vi sammen, henvender de fleste seg til han. I starten føltes det respektløst. Men etter å ha fått litt mer forståelse for kulturen er det lettere. Koden her nede virker ikke ulik kardemommeby: er du snill og grei kommer du skrekkelig langt. Smile, hjelpe (uten å forvente noe tilbake) ,generelt vennlig og prøve å sette seg litt inn i kultur og språk. Kan man noen fraser på vietnamesisk blir de veldig glade. Viser du i tillegg forståelse og innsikt for deres kultur skal det visstnok bli enda enklere. Regler er til for å brytes, hvis relasjoner blir sterkere av det.

To dager med kulturkurs er de første to dagene jeg tilbrakte med bare voksne siden jeg kom hit. Og selv om jeg har tre utrolig kule, snille, sjarmerende, morsomme barn, må jeg innrømme det var utrolig godt!

Legger ved noen bilder fra en plass vi spiste på i Mui Ne. Et fantastisk sted. Rolig, vanvittig frodig, fine bungalower og vakker sandstrand. Trenger man en stille, harmonisk weekend med vakre omgivelser og god mat er Cham villas stedet å dra til. Man kunne gjerne ha bodd der i ukesvis.....men da må pengeboka være fet.


Ungene blir stadig tøffere med tanke på å gå i byen om kvelden. De slipper seg mer løs, hilser på folk og oppdager nye ting. I dag er det fredag og vi skal snart ut å kjøpe godter til i kveld:-) Faste tradisjoner må en holde fast på. Her i huset er det fredag som er godisdag (noen ganger lørdag også:-) Ønsker alle strålende helg!

 

Paradis?!

I dag har vi vært på et hotell som heter Imperial. Vi betaler en slump for å komme inn på området, får utdelt håndduker og solstoler med parasoll. Utrolig vakkert og veldig lettvint i min tilværelse som alenemor i et nytt land. Tre barn som egentlig er ganske så greie, men de har ulike behov, må gjerne tisse når det passer minst, og blir sultne når vi ikke har mat i nærheten:-) På Imperial har vi toalett, kan bestille mat og drikke, rusle på stranden, dusje av oss, bade i bassenget, gå på shoppingsenteret like ved og noen kan ta en liten dupp under parasollen mens de andre to bader. Fjerdemann er alltid på vakt. Likevell ganske så avslappende.





Selv om dette er helt fantastisk er det likevel noe vi mangler. Gode venner, nære naboer, storfamilien vår, arbeidskollegaer, barnas venner og venninner. Må bare berømme barna for innstillingen deres. Noen nedturer har det allerede vært. De savner vennene, ønsker alle innsektene dit peppern gror. Erik ønsker han bare kunne springe ned til Sivert.....Savner tryggheten vi har i det vi kjenner så godt hjemme i Norge. Samtidig sier de....hvor skal vi reise om to år mamma? Brasil? Jeg spør dem om de har fått blod på reisetanna? Ja svarer de i kor.

Jeg kjenner godt hvor vondt det gjør i mammahjertet når det går litt i motbakke for barna. Så langt har vi hatt en kveld der vi har måtte ligge ved siden av en av dem pga redsel for innsekter. Ønsket meg hjem til trygge Norge den kvelden sjøl. Det var etter en tur ut for å spise, i et noe sjofelt nabolag. Kakkerlakker, gekkoer, rotte.....generelt yrende liv. Ikke helt enkelt å sovne da. Vi jobber alle litt med de rare dyra. Kaja er jo alle dyrs beste venn...nesten alle. I dag fikk vi en kakkerlakk i huset. Den første (gassing av hus er bestilt til lørdag:-) Stor jævel. Kaja ser den først og roper: MAMMA! KAKKERLAKK!!!!!! Jeg hadde radar spray i umiddelbar nærhet og fikk gassa skiten til den var død...og litt til:-) Til og med Kaja er fornøyd med dens død. Hun kjefter vanligvis på broren når han gasser insekter. Hun bærer dem heller ut, Koser med lillefingertykke tusenbein hun finner utenfor og snakker med billene. Jammen er vi forskjellige.

Tor-Erik jobber til fem og har vært hjemme i sekstiden om kvelden. Ungene har ikke vært veldig gira på handleturer på dagtid til nå, så Tor-Erik har handlet på vei hjem. Det er ikke så enkelt å stikke en tur på butikken som hjemme. Jeg har ikke bil, det er drit varmt og fuktig, ungene vil ikke gå og vi har heller prioritert å gjøre hyggelige ting sammen med dem nå i starten. I dag ble bilen (vi har sjåfør og bil gjennom BD) ledig og kunne hente oss på Imperial. Sjåføren som hadde sin første dag i går er en utrolig hjelpsom og trivelig mann. Han er selv pappa og ser ut til å forstå at selv om jeg har fine dager med barna er det ikke alt som er like greit å få gjennomført. Han kjørte oss rundt så vi fikk handlet. spurte meg om han skulle bli med meg inn å passe på alle barna mens jeg handlet. Forsikret han om at det gikk bra (har litt å gå på når det gjelder å takka ja til hjelp). Sjåføren, Lam som han heter, har et veldig vennlig vesen som er lett å stole på. Det gjør ting lettere.

Tor-Erik er på jobbmiddag i kveld, mens vi har laget grove pannekaker med bacon.-) Tror barna har hatt en bra dag:-)og det har mora hatt og:-) Faren tror jeg også koser seg:-) Og i helga skal vi på tur alle mann:-) Det gler vi oss te! I morra besøker vi skolen til ungene - det tror vi blir topp! Det er lys i tunnelen:-)

Noen dager i fremmed hus og fremmed land

Noen dager har gått og vi begynner å komme i orden i nytt hus og nytt land. Veldig annerledes enn Norge. De første dagene var det en del insekter inne i huset og huset var generelt ganske skittent. Det er egentlig et feriehus til en tidligere militær, og har kun blitt vasket overflatisk den siste tiden....mye å ta tak i. Så torsdag forrige uke hadde vi jobbintervju på tre hushjelper. Jeg var i utgangspunktet noe skeptisk til å ha hushjelp og så ikke helt vitsen i det når jeg likevel skal gå hjemme. Men jeg er utrolig takknemlig for å ha ei dame i huset som nå har gjort huset rent og pent, samt hjelper oss å kjøpe ting som vi trenger. Hun har i grunn stått på fra morran til kveld siden hun begynte. Siden jeg nå er alene med ungene hele dagen er det vanskelig å få gjort så mye i huset. Basseng i hagen er nemlig i bruk stort sett hele tiden, og da må mammaer passe på:-) 

Vietnam har et noe annerledes forhold til å kaste søppel enn oss. De slepper det fra seg overalt. Det er folk som plukker søppel, men dessverre flere som kaster fra seg. Trær og planter steller de pent med, og mange steder i byen er det trær som er klippet som delfiner og andre figurer. Parkene er utrolig flotte og har gjerne treningsutstyr som elipsemaskiner, ergometersykler, skrå benkpress maskin o.l  - en glitrende ide spør du meg. Her løper ungene rundt mens mamman eller pappan tar et 5 minutts trening:-)

Så langt virker lokalbefolkningen utrolig avslappet. Spesielt mannfolka. De sitter gjerne i en sirkel i en park eller en bakgård....drikker gjerne øl og glor intenst på den monsterhøye og lyse familien Skogmo-Sivertsen når vi rusler forbi:-) I går var vi oppe på Jesus-fjellet, og på vei opp var vi nesten en større attraksjon en selve Jesus statuen. Folk pekte, stirret uten blyghet og tok bilder. Vi var bakgrunnen på rimelig mange selfies for å si det sånn:-) Ungene synes det var ekkelt i starten, spesielt Erik. Men etter hvert har han skjønt at de ikke stirrer for å være slemme, men fordi vi er annerledes. Erik følte seg etterhvert som en kjendis og har begynt å vinke og smile til alle:-) Mange vil gjerne ta på dem også, spesielt gamle damer. De stryker Kaja og Ida på armen eller over håret og sier noe som høres pent ut:-)

Vi var ute å spiste sammen med Alex, Lien og to til forrige kvelden. Flott restaurant som het SeaSide. Der serverte de det meste. Heldigvis hadde vi med Lien som er vietnamesisk og vet hva man kanskje bør styre unna så tidlig i oppholdet....spesielt med tanke på barna. Noe var oversatt i menyen, og under pig kunne man velge mellom ribs, stomack or RECTUM!!!! Fristet ikke;-) Snegler, slanger og mye annet som kryper og kravler var også i menyen. Vi fikk fantastisk god mat.

Det er jo regntid nå, men stort sett har været vært: sol fra blå himmel. Men i går fikk vi oppleve skikkelig tropisk regnvær med lyn og torden. Vi var på Back Beach (badestranda i byen) og skulle spise på et hotell som heter Imperial. Det var overskyet da vi gikk dit og når vi spiste. Et brudepar hadde seremoni på stranden. Plutselig ble himmelen helt svart og det styrtregnet. Brudeparet ble gift i en fei og kom seg under tak:-) Resten av kvelden var det lyn og torden sammenhengende i timevis.

 


Ida spiser gjerne lunsj med baderinger for tiden.-)

 

 

Strandbilder fra Back Beach :




bilde 1Huset vårt fra nedsiden der veien ned til byen går:

Bilde 2 Tre med vakre blomster utenfor hos oss. Finner dem overalt her nede.




 


 

Endelig fremme!

En lang flytur er unnagjort. Barna var rimelig oppspilte og det ble lite søvn på store og små. Lange køer, spesielt på Gardermoen gjorde at det ble litt mer stress enn vi hadde trengt. Men vi kom oss vellberga først til Bangkok og så videre til Ho chi Minh city. Ida har ikke flydd så mye og hadde litt dott i øra utfordringer. Jeg spurte Tor-Erik om hadde en tyggis til henne under landingen. Ida kikket noe skeptisk på sin mor og lurte på om hun skulle ha en tyggis i øre? :-) Ho Chi Minh var en rimelig travel by. Trafikken gled på et underlig vis. Biler og mopeder på alle kanter. Store kontraster mellom blikkskur og flotte utsmykkede bygg. Lo litt da vi passerte forretningen Trang Dong:-) lett å glede to overtrøtte småbarnsforeldre på tur:-) Kom frem til huset vårt hvor kollega av Tor-Erik og hans kone tok imot oss. En vakker blomsterbukett,frisk frukt, kald drikke og pizza var ordnet for oss. Tusen takk Alexander og Lien!

Ungan var mest i bassenget frem til at vi gikk for å spise sammen med Alexander og Lien. De ble servert et rikelig utvalg av Ida sine vitser om forskjellige matvarer som skal krysser veien:-) Nydelig måltid med masse forskjellig mat og restauranten lå rett ved havet. God temperatur og vakker utsikt. Når vi kom hjem til huset fikk vi møte noen av husdyra våre..........Lasse firfisle synes vi er en topp kar. Han spiser jo alle de husdyrene jeg ikke liker:-) Petter edderkopper traff vi flere av......ikke like begeistret. De er i tillegg lyn kjappe. Ida er helt sikker på at det er en Garantell (tarantell). Heldigvis sover vi med telt over sengene, og om dagen ser vi ikke noe til de "andre" i huset......i hvertfall ikke så langt. Enormt froskekor bak i nabolaget. De synger høyt om natta:-) ungene gjorde seg ikke noe av det heldigvis.

 

Få dager igjen - ikke tid til mye skriving

Denne uka har vært rimelig hektisk. Vi pakker kofferter, maler, sparkler, pusser, oljer, snekrer, har pakket esker til container som også er hentet og noen har vi sakt på gjensyn til, Erik's 10 årsdag feiret med 15 stk på besøk. Full fart og stormende jubel. Vi har vært innom klassene til begge skolebarna våre med kaker og fortalt litt om Vietnam(det lille vi vet). Av de mange spørsmålene barna hadde var det en i 1.klasse som lurte på oppskriften på brownies'ene som vi hadde med:-) Så jeg lovet å legge den ut her.  Oppskriften fikk jeg av svigermor, som for øvrig har vært veldig hjelpsom med å bake til flere av anledningene denne uken.

Her er oppskriften:

150 gr smør

3 dl sukker

1,5 dl hvetemel

2 ts vaniljesukker

4 ss bakekakao

2 egg

Lag dobbel porsjon om du vil ha til en stor langpanne. Ovnen på 200 grader i ca 10-15 min.

 

I dag kom de første tårene hos ett av barna. Gruet seg til å dra fra venner og nærmiljøet. Heldigvis ble det mye bedre med forståelse og det å kunne prate litt rundt det. Det er mye vi mister for en stund ved å ta med barna på eventyr. Men vi vet vi får noe annet...og at det vi har her forhåpentligvis venter på oss når vi er tilbake.

 

 

Forberedelser

Tia flyr........4 uker til "The Skogmo-Sivertsen" tar vingene fatt mot det store og forhåpentligvis fantastiske UTLANDET:-) En fugl er allerede fløyet. Tor-Erik er allerede på plass for å forberede. Hus, jobb, skole, sjåfør, visum, legesjekk og sikkert mye mer skal ordnes. En litt fortumlet Tor-Erik ringte i går kveld. Lang reise. Bekmørkt da han kom frem til byen vår, Vung Tau. Neonlys, folk som lager mat langs sjøpromenaden, fremmede lukter, søppel.......han virket ikke spesielt oppglødd da han ringte. Snakket om at han som har jobben til TE nå fortalte om rotter...mange rotter. Vi ble enige om å tenke på dem som kaniner:-) lettere sakt enn gjort, men verdt et forsøk. Gatebarn som selger sigaretter og tyggis. Tor-Erik's natlige møte med Vung Tau ga ikke så store forhåpninger. Likevel......med flere u-land i bagasjen var det vel noe som sa meg at opplevelsen kom til å føles annerledes når han fikk sett mer av byen etter at solen hadde stått opp, og ikke minst etter en god natts søvn. Menn på 196 sover ikke godt på fly:-) 

Tidlig dagen etter tikket det inn en sms: "God morgen! Har vært ute å gått i gatene. Morgenstell ved havet og fiskere som kommer inn og drar ut. Yrende liv! Tror dette blir veldig bra!"  Det kommer definitivt til å bli annerledes. Er vi redde for at vi velger feil for barna våre...? JA, er du gærn! Undertegnede deler gener med Ludvig i Flåklypa og er i grunn redd for det meste når det gjelder barna. Hadde det ikke vært for Tor-Erik hadde de vel aldri lært å sykle:-) Men jeg trøster meg med at kombinasjonen av oss to kanskje gir en god balanse. Dorris den blå  glemske fisken i Nemo har jo rett. Det å passe på at det aldri skal skje barna noe er jo skikkelig trist:-) Man må sates litt for å oppleve mer. Selv ble jeg tatt med til Sudan i 2 år som liten. Tassa rundt i bleie og kjippkjapper og det skjedde meg mye! Men ingenting jeg tok skade av....heller omvendt. Det ga oss som familie noe vi hadde sammen. Noe vi refererer tilbake til den dag i dag. Som har preget familien min positivt. Ved å reise til Vietnam håper vi å oppleve noe annet. Få en ny dimensjon. Bli mer takknemlig for hva vi har her i Norge. Sveise lillefamilien enda tightere.

I de nærmeste dagene skal Tor-Erik se på hus til oss og besøke skolen og barnehage. Spennende!

Bilde: Goood morning,
Vietnam!!

Bildet tatt av Tor-Erik i dag tidlig. Varmt!

Mens vi venter





 

I skrivende stund ligger Erik på 9år å leser i boka si til Kaja på 7. IDYLL! Men slik er det jo langt fra hver dag! Men det gjelder å nyte de dagene det faktisk skjer. Livet som foreldre byr på masse utfordringer, og mange ganger spør jeg meg selv om jeg er på rett spor. Men akkurat nå....kjennes det ut som vi har gjort noe riktig:-) ....og det føles godt!

 

En ny uke er snart over, en uke nærmere avreise til det store UTLANDET. Tor-Erik er på opplæring i Ålesund på 3. runde. Tanken på at vi om ikke alt for lenge skal pakke kofferten å dra, siger innpå. Gruer oss ikke, men spenningen er til å ta og føle på. Barna er super positive. Ida sier hun gleder seg til å treffe vennene sine i Vietnam. Hun har bare ikke truffet dem enda:-) Det er en innstilling vi alle kan lære av. Som mamma er man likevel litt bekymret for at spirene ikke skal henge med på skolen, slite med språkproblemer, savne vennene sine, savne familien hjemme, kjenne litt for mye på det å være annerledes. Samtidig tror jeg at reisen vil gjøre dem sterkere, mer tolerant, sette pris på alle goder vi har i Norge og samtidig se gleden i de små ting, sveise lille-familien enda nærmere og gi dem opplevelser for livet.

 

 

Skrekkblandet fryd!

I høst kom min kjære mann heim og lurte på om æ syntes han sku søk på en internutlysning på jobb i Vietnam. En stor avgjørelse, men etter kort rådslagning fant vi ut at det va en mulighet vi ikke kun la gå fra oss. Skrekkblanda fryd e vel det som beskiv følelsen vi begge fikk når jobben vart hans:-)2 år ska tilbringes i Vung Tau, Vietnam. På lasset ska vi ha med oss tre unga som så langt gler sæ veldig te nå dem egentlig ikke ane ka innebære. Tor-Erik ska vær daglig leder for Brødrene Dahl Vietnam. Ny kultur og produkter blir sikkert en utfordring.Tvile ikke et sekund på at han greie det. Lange daga og mindre tid med oss i familien bli nok litt uvant, men vi ska bruk helgan godt. Han drar nedover i slutten av mai og gjør sæ litt kjent før vi andre bli med ned i slutten av juni.
Mang lure på ka æ ska gjør der........æ ska ikke jobb...i hvertfall ikke i starten. Erik og Kaja ska bynn på internasjonal skole, Ida i barnehage. Æ sjer frem te å kan ha romslige daga, tid og energi te barna, opplev en ny kultur, definitivt tren en del, les bøker, lær mæ å lag vietnamesisk mat (går for å vær verdens sunneste:-), yoga kanskje, gå på hendern kan itj æ...alltid ønska å få te. Finnes itj bekymra for at æ ska kjed mæ.

No fremover e det my som ska plalegges, pakkes, vaksinering e vi igang med, huset har vi fått leid ut med kattan på lasset. Det va jo ungan sin største bekymring...ka med Busterpusen og Einarpusen?...men det ordna sæ! Fantastisk med fleksible folk:-)

Men å dra fra alle her hjemme, det prøver vi å tenke minst mulig på.....håpe på besøk gjør vi.-)

 

Les mer i arkivet » April 2016 » Februar 2016 » Mai 2015
hits